Alle studier

Parameterstudie der det biologisk nedbrytbare løsemiddelet Cyrene™ ble brukt til å ekstrahere to antrakinon-dispersjonsfarger (CI Disperse Red 60 og CI Disperse Blue 56) fra polyesterstoff. Taguchi-metoden ble brukt til å optimalisere forholdet mellom løsemiddel og vann, behandlingstid og stoffmengde i badet. Stoffene var farget både ved lav og høy temperatur, slik at effekten av hvor dypt fargen sitter i fiberen kunne sammenlignes.

Optimale betingelser var 75:25 Cyrene:vann, 30 minutter og 10 % stoffmengde. Fargefjerningen var 70–96 % for lavtemperaturfarget stoff og 70–75 % for høytemperaturfarget stoff — altså sitter høytemperaturfarging klart hardere. Bakgrunnstallet forfatterne oppgir er at polyester utgjør omtrent 54 % av verdens fiberproduksjon, mens under 1 % av klær gjenvinnes til nye tekstiler, i stor grad nettopp fordi fargestoffene ødelegger kvaliteten på gjenvunnet fiber.

Bare to antrakinonfarger på laboratorieskala ble testet, forfatterne understreker selv at resultatene ikke uten videre kan generaliseres til andre fargeklasser, og studien måler ikke fiberkvaliteten etter avfarging.

Laboratoriestudie der den isolerte grønnalgen Neglectella solitaria ble dyrket i usterilisert, reelt avløpsvann fra tekstilproduksjon (RTWW) i to renseprosesstrinn og ved to ulike startcellekonsentrasjoner. Renseeffekten ble målt over sju dager i batchkultur på farge, KOF (kjemisk oksygenforbruk, mål på organisk belastning), nitrogenforbindelser og fosfat, med samtidig overvåking av pH, temperatur, oppløst oksygen, saltholdighet og elektrisk ledningsevne. Fargefjerning ble målt ved tre standardbølgelengder (620, 528 og 420 nm).

Algen vokste i avløpsvannet uten tilvenning, og høy startcellekonsentrasjon ga flere ganger høyere vekstrate og biomasseutbytte (p<0,05). Fjerningsgradene var 90,3–98,3 % for KOF, 91–97 % for fosfat, 60,1–96,5 % for nitritt og 27,7–84,8 % for nitrat. Fargefjerningen var 90,7–90,9 % ved 620 nm og 90,2–91,7 % ved 528 nm, men bare 54,7–55,2 % ved 420 nm (gulområdet); det rensede vannet oppfylte kravene i EU-direktiv 91/271 og nasjonale grenser, og delvis kravene i det foreslåtte COM(2018)337.

Dette er batchforsøk i laboratorieskala over sju dager, ikke et driftsanlegg, og studien måler ikke restinnhold av tungmetaller, aminer eller andre spesifikke tekstilkjemikalier — bare summeparametere og farge.

Eksperimentell studie av mekanisk resirkulerte bomullsfibre behandlet med tverrbindere (sitronsyre, CA, og natriumhypofosfitt, SHP), polymerer (polyetylenglykol, kitosan, karboksymetylcellulose, stivelse) og anionisk/kationisk silika. Behandlingene ble rangert hierarkisk etter hvor mye de økte fiberens seighet, målt i cN/tex (centinewton per tex, altså strekkfasthet per garnfinhet). I tillegg ble garnkvalitet vurdert gjennom antall tynne steder, tykke steder og nupper (neps) sammenlignet med ubehandlet kontroll.

Beste behandling var stivelse (ST_50), som løftet seigheten fra 14,63 til 15,34 cN/tex (+4,9 %), tett fulgt av CA-SHP_110/110 med samme absoluttverdi (+4,6 %); karboksymetylcellulose, PEG og sitronsyre alene ga mindre forbedringer. Den største effekten kom på garnjevnhet: CA-SHP-behandlingen reduserte tynne steder med 36 %, tykke steder med 10 % og nupper med 7 %, mens sitronsyre alene ga −12 %, −6,1 % og −8,9 %. Utgangspunktet — 14,63 cN/tex — er lavt sammenlignet med jomfruelig bomull, som er hele poenget: mekanisk gjenvinning kutter fiberlengden og svekker garnet.

Målingene er gjort på fiber og garn i laboratorium, ikke på ferdige plagg gjennom vaskesykluser, og studien sier ingenting om hvor lenge behandlingen sitter i stoffet eller om formaldehydfri tverrbinding påvirker hudkontakt.

Laboratoriestudie der en nanokompositt av titandioksid og biokull (TiO₂-BC) ble syntetisert ved sol-gel-metode og karakterisert med FT-IR, BET (overflateareal), XRD, SEM-EDS og Raman-spektroskopi. Fotokatalytisk nedbrytning av det basiske (kationiske) fargestoffet Basic Blue 41 under UV-lys ble optimalisert med Response Surface Methodology og central composite design, med katalysatordose 0,5–2,5 g/L, fargekonsentrasjon 10–50 mg/L, pH 3–11 og bestrålingstid 30–150 minutter. Metoden ble deretter prøvd på faktisk avløpsvann fra et tekstilanlegg (pH 5,61, TDS 1105 mg/L, BOD₅ 350 mg/L, COD 928 mg/L).

Under optimale betingelser (pH 8,3, 40 mg/L farge, 1,85 g/L katalysator, 117 minutter UV) ble 99,6 % av fargestoffet brutt ned, og prosessen fulgte førsteordens kinetikk med hastighetskonstant k = 0,049 min⁻¹. På ekte tekstilavløpsvann — altså mot en langt mer kompleks matriks enn rene modelløsninger — ble 94,8 % av fargestoffet, 96,2 % av fargen, 89,3 % av turbiditeten og 66,6 % av COD fjernet. Katalysatoren tålte gjenbruk: etter fem sykluser falt effektiviteten bare 3,3 %.

Studien er utført i laboratorieskala på ett fargestoff og ett avløpsvann, uten kostnadsanalyse, oppskalering eller data på hva nedbrytningsproduktene av fargestoffet er — delvis nedbrutte azo-/kationiske fargestoffer kan være mer toksiske enn utgangsstoffet.

Eksperimentell tekstilstudie der tolags interlock-strikk ble produsert med polyestergarn kombinert med bomulls- eller viskosegarn, og der antall filamenter i polyestergarnet ble variert systematisk. Prøvene ble målt med moisture management-test (fukthåndteringskapasitet), tørkehastighet, vanndamp­permeabilitet og varmeledning. Designet gjør det mulig å skille effekten av fiberplassering (hvilken fiber som ligger mot huden) fra effekten av garnets filamentstruktur.

Stoffene med polyester på innsiden (mot hud) og bomull på utsiden fikk svært god samlet fukthåndteringskapasitet, og tørket raskere enn tolagsprøver av 100 % polyester — altså ga blandingen bedre resultat enn den «rene» sportsfiberen. Økt filamenttall i polyestergarnet ga dårligere fukthåndtering og lavere tørkehastighet. Viskose som følgefiber ble vurdert som uegnet, fordi fiberen holder på fukten framfor å slippe den videre.

Sammendraget oppgir ingen tallverdier for OMMC, tørketid eller vanndamp­permeabilitet, og alt er målt på stoffprøver i laboratorium — ikke på bærere i bevegelse, der svettemengde, passform og plaggdesign påvirker opplevd komfort minst like mye.

Laboratoriestudie der bomullsvev ble funksjonalisert med lantanidbaserte metallorganiske rammeverk (Ln-MOF) av europium (Eu) og terbium (Tb). Halvparten av prøvene ble først kationisert med 3-klor-2-hydroksypropyltrimetylammoniumklorid for å gi fiberen positiv ladning og bedre feste for belegget. Stoffene ble målt på fluorescens, UV-beskyttelsesfaktor (UPF, hvor mye UV-stråling stoffet stanser) og mikrobereduksjon mot tre patogener (E. coli, S. aureus og gjærsoppen C. albicans), og testene ble gjentatt etter 10 vaskesykluser.

Ubehandlet bomull hadde UPF 1,9, altså praktisk talt ingen UV-beskyttelse; med Ln-MOF steg den til 22,1–25,6 uten kationisering og til 32,4–37,8 med kationisert bomull. Mikrobereduksjonen var 68–79 % på vanlig bomull og 81–91 % på kationisert bomull — merk at dette er reduksjon i prosent, ikke logaritmisk drap, og at det er lavt sammenlignet med typiske biocidbehandlinger. Funksjonene var fortsatt målbare etter 10 vask, men studien oppgir ikke hvor mye av effekten som var tapt.

Dette er en materialstudie uten hudtesting, uten måling av utvasking til vaskevann og uten data på hvordan belegget påvirker hudmikrobiomet; 10 vask er dessuten langt kortere enn levetiden til et plagg.

Materialutviklingsstudie der superfine myceliumfibre (SMF) ble dyrket på poppelsagflis, gips og mel, blandet med vannbasert polyuretan (WPU) og støpt til et skinnliknende tekstil ved enkel casting og tørking i ovn. Kompositten ble sammenlignet med ren WPU på porøsitet, strekkfasthet, vannabsorpsjon, tørketid og vanndamptransmisjon (WVT, hvor mye fuktighet materialet slipper gjennom per areal og tid). Det er ren laboratorie-/pilotkarakterisering uten bruksforsøk eller plaggtest.

Kompositten fikk 68,9 % porøsitet og 18,81 MPa strekkfasthet, begge høyere enn ren WPU, som følge av fiberinnblandingen. Materialet viste rask vannopptak, konkurransedyktig tørkehastighet og en vanndamptransmisjon som endret seg med temperaturen — altså bedre fukttransport enn den syntetiske mikrofiber-kunstskinnen forfatterne sammenligner med. Ingen tall er oppgitt for slitestyrke over tid, bøyeutholdenhet eller vaskbarhet.

Studien er en prototypkarakterisering uten data på slitestyrke i bruk, delaminering, vask eller hudkontakt, og porøsitet på lab oversettes ikke automatisk til opplevd komfort i et ferdig plagg.

Prosesskjemisk studie av polyestergarn farget i tre medier: vann, flytende parafin og dekametylsykloopentasiloksan (D5, et silikonløsemiddel brukt i «vannfri» farging). Forskerne karakteriserte hvilke oligomerer som vandrer fra fiberens indre til overflaten under farging, målte mengden i hvert system, og testet fem gjenvinnbare organiske løsemidler (perkloretylen, DMSO, 1,4-dioksan, n-butylacetat, DMF) som renseemedier. Løseligheten av den sykliske trimeren ble bestemt og forklart med elektrostatisk binding og molekylær polaritetsindeks.

Mer enn 95 % av oligomerene på fiberoverflaten var sykliske trimerer av polyetylentereftalat. Fjerningsgraden med de testede løsemidlene lå på 60–95 %, avhengig av hvor godt løsemiddelets polaritet matchet trimerens. Tradisjonell vannbasert reduktiv etterrens fjerner disse effektivt, men produserer avløpsvann — og kan ikke brukes i et vannfritt fargesystem, som dermed står uten en etablert renseløsning.

Studien måler kjemi på garn i laboratorium og sier ingenting om hudeksponering, allergi eller hvor mye oligomer som faktisk overføres til huden ved bruk.

Eksperimentell fargestudie der pigment ble ekstrahert fra unge teakblader (Tectona grandis) med 95 % etanol og brukt til å farge silke. Fargebetingelsene ble optimalisert systematisk over temperatur (30–100 °C), tid (10–60 minutter) og pH (3–11), og fargeresultatet målt spektrofotometrisk med Lab*-verdier og K/S (et mål på fargestyrke). Tre beisemidler — alun, jernsulfat og tinnklorid — ble testet i for-, sam- og etterbeising, og fargeekthet vurdert mot gråskala; antibakteriell effekt ble målt med agardiffusjon mot S. aureus og E. coli.

Forbeising med jernsulfat ga de dypeste nyansene og høyeste fargestyrken, og både vask- og lysekthet ble vurdert til ≥4 på gråskalaen (der 5 er best) — altså akseptabelt nivå for kommersielle plagg. FTIR-spektroskopi bekreftet stabile farge–beisemiddelkomplekser gjennom molekylær koordinasjon. Den antibakterielle effekten var derimot marginal, med hemmingssoner under 0,20 cm, som forfatterne selv tilskriver rester av bioaktive forbindelser snarere enn en reell funksjon.

Studien er gjort på laboratorieprøver av silke uten gjentatte industrivask, uten svetteekthetstest (ISO 105-E04) og uten hudtesting, og hemmingssoner i agar sier ingenting om lukt eller bakterievekst i et brukt plagg.

Prospektiv fødselskohort i Australia med 797 mor–barn-par. Ni ftalatmetabolitter, tre bisfenoler og oksidativt stress-markøren 8-OHdG (8-hydroksy-2'-deoksyguanosin, mål på DNA-skade fra oksidativt stress) ble målt i urin hos mor ved svangerskapsuke 36, og allergi- og lungefunksjonsutfall ble fulgt til barnet var fire år. Blandingseffekter ble analysert med weighted quantile sum-regresjon for mediering og quantile g-computation for samspill med en genetisk sårbarhetsskår for oksidativt stress.

Ftalatblandingen — drevet hovedsakelig av dimetyl- og dietylftalat — var knyttet til 14,6 % høyere 8-OHdG (95 % konfidensintervall: 9,4–18,8). 8-OHdG medierte sammenhengen mellom ftalatblandingen og ujevn lungeventilasjon (LCI 2,5), med en medierende effekt på 0,051 standardavvik (95 % KI: 0,002–0,100). Hos barn med genetisk sårbarhet var ftalatblandingen knyttet til betydelig økt risiko for astma (risikoratio 2,47; 95 % KI: 1,31–4,65) og pipende pust (RR 1,89; 95 % KI: 1,21–2,94), med p for interaksjon ≤0,002; for bisfenoler ble ingen sammenhenger funnet.

Studien identifiserer ikke eksponeringskilden og måler ikke tekstiler i det hele tatt — dietyl- og dimetylftalat kommer i stor grad fra kosmetikk og duftstoffer, så koblingen til klær er en slutning fra kjemiklassen, ikke fra data. Én urinprøve i uke 36 er dessuten et grovt mål på eksponering gjennom hele svangerskapet.

Eksperimentell studie av et vaskepleiemiddel basert på to naturderiverte stoffer, shikiminsyre og L-arginin, testet både i et surt system (tøymykner) og et alkalisk system (vaskegel). Ullfibre ble avbildet med SEM (skanningelektronmikroskopi) før og etter behandling, og skjellstrukturens tilstand ble vurdert etter en ny tre-punkts skala forfatterne selv foreslo. I tillegg ble fargebevaring på mørkfarget bomullsstoff målt gjennom 10 vaskesykluser. Sammendraget oppgir ikke antall prøver eller hvilken standard fargemålingen fulgte.

Sammenlignet med ubehandlede prøver ga sammensetningen en utglatting av ullfiberens skjellstruktur på opptil 34,87 %. Effekten oppsto i både lav-pH-systemet (tøymykner) og høy-pH-systemet (vaskegel). På mørk bomull ga blandingen 96,15 % fargebevaring etter 10 vaskesykluser når den ble brukt i tøymykner. Studien rapporterer ingen sammenligning mot et kommersielt ullvaskemiddel.

Vurderingen av ullfiberen bygger på en selvutviklet tre-punkts skala på SEM-bilder uten oppgitt prøveantall eller blindvurdering, og en glattere skjellstruktur er ikke det samme som dokumentert lengre levetid eller mindre kløe.

Prosesstudie av avløpsvann fra tekstilproduksjon, behandlet i to trinn: først elektrokoagulering (EC), deretter elektro-Fenton (EF), med tredimensjonale aluminium- og grafittelektroder. 25 forsøk ble satt opp etter Taguchi-metoden for å finne optimale verdier for strømtetthet, tid, omrøringshastighet og jernkonsentrasjon. Effekten ble målt som fjerning av farge, KOF (kjemisk oksygenforbruk) og TOC (totalt organisk karbon), samt endring i biologisk nedbrytbarhetsindeks og energiforbruk per gram fjernet KOF.

Ved optimale betingelser (EC: 20 mA/cm², 45 min, 55 o/min; EF: 25 mA/cm², 50 min, 40 mg/L jern) ble 99,91 % av fargen, 93,20 % av KOF og 91,75 % av TOC fjernet. Nedbrytbarhetsindeksen steg til 0,875, som gjør vannet egnet for videre biologisk rensing i felles renseanlegg. Energiforbruket var 0,0314 kWh per gram fjernet KOF, lavere enn for tilsvarende prosesser med plateelektroder, selv når de 11 % ekstra energien til rotasjon og lufting ble regnet med.

Dette er en optimalisering på laboratorie-/pilotnivå på ett avløpsvann, og fjerning av farge og KOF sier ikke i seg selv at spesifikke problemstoffer som aromatiske aminer eller tungmetaller er borte.

Studien testet en ny katalysator – mikrokrystallinsk cellulose kombinert med et sink-imidazolat-rammeverk (MCC@ZIF-67) – i en heterogen katalytisk ozoneringsprosess på reelt, kraftig rødfarget tekstilavløpsvann. Utgangsvannet hadde KOF 490 mg/L, BOF₅ (biokjemisk oksygenforbruk over 5 døgn) 206 mg/L og totalt oppløst tørrstoff 3500 mg/L. Ozondose, pH, katalysatormengde og behandlingstid ble variert, og resultatene ble sammenlignet mot kontroller med ozon alene og katalysator alene, supplert med scavenger-tester for å belyse nedbrytningsmekanismen.

Ved optimale forhold (pH 9, ozon 0,4 mg/min, katalysator 50 mg/L) ga 30 minutters behandling 79,01 % avfarging, 72,40 % KOF-fjerning og 66,51 % BOF₅-fjerning. Kombinasjonen av ozon og katalysator var klart mer effektiv enn hver for seg, med rekkefølgen katalytisk ozonering > ozon alene > katalysator alene. Forfatterne konkluderer med at prosessen kan brukes enten alene, som forbehandling til biologisk rensing eller som siste rensetrinn.

Resultatene gjelder ett enkelt avløpsvann under optimaliserte laboratoriebetingelser, og studien sier ingenting om katalysatorens levetid, kostnad i full skala eller om nedbrytningsproduktene er mindre giftige enn utgangsstoffene.

To vannløselige algeekstrakter, fra Arthrospira platensis (spirulina) og Porphyridium cruentum, ble karakterisert termisk, strukturelt og funksjonelt, og brukt som fargestoff og funksjonsmiddel på strikket bomull. Bomullsprøvene ble forbehandlet med to beisemidler – kitosan og alun – og sammenlignet med kommersielt kationisert bomull. Fargingen skjedde med utrekksmetoden (exhaust) med variasjon i temperatur, pH, flotteforhold, temperaturstigning og ekstraktmengde, og resultatet ble målt som CIE Lab*-koordinater og K/S-verdier (fargestyrke) med UV-Vis-spektroskopi. Fargeekthet og antioksidantaktivitet ble også målt.

Ekstraktene ga henholdsvis grønn og rosa farge på bomullen, og kommersielt kationisert bomull ga tydelig mer intens farge enn bomull beiset med kitosan eller alun. Antioksidantaktiviteten i de funksjonaliserte stoffene oversteg 60 %, målt til 68,13 ± 3,60 % for A. platensis og 60,76 ± 1,18 % for P. cruentum. Fargeekthetsmålinger ble utført, men sammendraget oppgir ikke tallverdiene, og det er ikke rapportert hvor mye av antioksidantaktiviteten som gjenstår etter vask.

Sammendraget mangler tallverdier for fargeekthet, og antioksidantaktiviteten er målt kjemisk på stoffprøver – det er ikke vist noen hudeffekt eller vaskeholdbarhet.

Materialstudie der antibiotikumet ciprofloksacin ble kjemisk podet på polymeren poly(maleinsyreanhydrid-alt-1-oktadecen) og påført bomullsstoff som belegg. Polymeren ble strukturbekreftet spektroskopisk og termisk karakterisert (termisk stabilitet, glassomvandlingstemperatur). Antimikrobiell effekt ble målt som hemmingssone mot fire mikroorganismer – Candida albicans, Escherichia coli, Staphylococcus aureus og Mycobacterium smegmatis – og som MIC (minste hemmende konsentrasjon) med resazurin-metoden. Cytotoksisitet ble testet på humane dermale fibroblaster (hudceller i kultur), og belegget ble vurdert for vannkontaktvinkel, stabilitet og holdbarhet.

Hemmingssonene var 16,0 ± 0,0–17,5 ± 0,5 mm mot C. albicans og E. coli, 26,5 ± 0,5–30,0 ± 0,0 mm mot M. smegmatis og 20,5 ± 0,5–22,5 ± 0,5 mm mot S. aureus. MIC var under 0,39 µg (mikrogram) mot alle fire organismene, altså svært lav dose. Belagt bomull viste tilsvarende god antimikrobiell effekt, polymeren var ikke cytotoksisk mot hudfibroblaster, og om lag 96 % av belegget var fortsatt på stoffet etter 60 dager.

Studien måler holdbarhet som 60 dagers lagring og oppgir ikke antall vaskesykluser belegget tåler, og «ikke cytotoksisk mot fibroblaster i kultur» sier verken noe om hudirritasjon ved reell bruk, om hudens mikrobiom eller om resistensutvikling.

Sammenlignende studie av tre koaguleringsmidler for tekstilavløp: et nyutviklet tanninbasert middel fra kastanjeskall (CS), det kommersielle tanninproduktet Tanfloc, og konvensjonelt aluminiumsulfat. Tanninene ble ekstrahert fra frosne kastanjerester og kjemisk modifisert via Mannich-reaksjon med ammoniumklorid og formaldehyd. Ytelsen ble målt på fargefjerning og fjerning av løst organisk karbon (DOC), først i batch (jar-test) for å finne optimale betingelser, deretter i kontinuerlig strømning. Bakgrunnstallet forfatterne oppgir er at tekstilindustrien bruker rundt 93 milliarder kubikkmeter vann i året, med begrenset gjenbruk.

Ved pH 5 ga Tanfloc 75,8 ± 0,3 %, kastanjekoagulanten 84,6 ± 0,3 % og aluminiumsulfat 81,6 ± 0,3 % fargefjerning i batch, ved doser på 125–150 mg/L. I kontinuerlig drift snudde bildet: Tanfloc 84,8 %, kastanje 70,4 % og aluminium 61,8 %. For løst organisk karbon var kastanjekoagulanten klart svakest med 12,2 ± 0,5 % mot 63 ± 2 % (Tanfloc) og 64 ± 2 % (aluminium), mens de naturlige midlene fjernet fosfor best og bare de kjemiske fjernet nitrogen i betydelig grad.

Studien vurderer avløpsrensing, ikke plaggene eller hudkontakt, og en SWOT-analyse er en kvalitativ vurdering — ikke et bevis for at teknologien er lønnsom i full skala.

Miljøkjemisk feltstudie av sidekjede-fluorerte polymerer (SCFP) — den PFAS-klassen som brukes som vann- og smussavvisende behandling på funksjonstekstiler. Avløpsvann fra tekstilproduksjon og fra det kommunale renseanlegget i Burlington, North Carolina, ble analysert med målrettet analyse, TOP-assay og THP-assay (metoder som oksiderer eller hydrolyserer forløperstoffer slik at de kan måles som kjente PFAS), samt ultrafiltrering og AF4 (asymmetrisk feltstrømningsfraksjonering) for å bestemme partikkelstørrelse. Massebalanse ble beregnet for hvor PFAS ender opp: i renset utløpsvann eller i slam.

Tekstilproduksjonen i renseanleggets nedslagsfelt bidro med en PFAS-belastning som langt oversteg husholdningenes, med opptil 12 000 000 nanogram per liter (ng/L) etter oksidasjon i TOP-assayet. De dominerende forløperne hadde 6:2-fluortelomer-funksjonalitet og forelå som kolloider med hydrodynamisk diameter rundt 100 nanometer — altså selve polymerpartiklene, ikke bare oppløste småmolekyler. Mesteparten av SCFP som forlot anlegget fulgte slammet, ikke utløpsvannet, med samlet PFAS opp til 150 000 ng/g (nanogram per gram) i slam — som spres på jordbruksareal.

Dette er avløpskjemi fra ett geografisk område, ikke måling av PFAS-avgivelse fra ferdige plagg under bruk eller ved hudkontakt, og sier ingenting om hvor mye som vandrer fra jakke til bruker.

Tverrsnittsstudie basert på NHANES, den store amerikanske helseundersøkelsen, årgangene 2013–2014 og 2015–2016, med 4 411 kvinner i alderen 15–55 år. Ftalatmetabolitter i urin ble kreatininstandardisert (justert for hvor konsentrert urinen er) og koblet mot serumnivåer av testosteron (normalområde 15–70 ng/dl) og kjønnshormonbindende globulin SHBG (normalområde 17,4–52,1 nmol/L). Vektet kompleks logistisk regresjon ble brukt, med demografi, medisinske og reproduktive tilstander som kovariater.

24,2 % av deltakerne hadde testosteronverdier utenfor normalområdet og 62,2 % hadde SHBG utenfor normalområdet. Unormalt testosteron var assosiert med økende mono-isononylftalat, MNP (odds ratio 1,041; 95 % konfidensintervall 1,008–1,075) og med MHNCH (OR 1,030; 1,005–1,055) — sistnevnte er metabolitten til DINCH, som markedsføres nettopp som erstatning for ftalater. Redusert SHBG var signifikant assosiert med MCNP (p = 0,034) og MHNCH (p = 0,002).

Dette er en tverrsnittsstudie som ikke kan vise årsakssammenheng, oddsratioene ligger tett opp mot 1,0 og eksponeringskilden er ukjent — mat og emballasje dominerer trolig, slik at tekstilbidraget ikke kan tallfestes ut fra disse dataene.

Dette er en ren syntese- og fargelaboratoriestudie. Forskerne fremstilte tre nye dispersjonsfarger (nummerert 14–16) med azo-struktur koblet til en pyrazolo[1,5-a]pyrimidin-kjerne, og bekreftet strukturen med elementanalyse, FTIR (infrarød spektroskopi) samt 1H- og 13C-NMR. Fargene ble påført polyester (polyetylentereftalat) med høytemperatur-trykkfarging i vann, med 4 % fargedybde og variasjon i pH og tid. Det er ingen plagg, ingen brukere og ingen slitasjetesting – kun farget prøvestoff.

Alle tre fargene ga høy fargestyrke på polyester, og forfatterne beskriver resultatet som lyst og jevnt (levelness). Fargene hadde sterk affinitet til polyester også under svakt alkaliske forhold, og fargeutbyttet endret seg bare lite ved endring i pH. Nyansene varierte fra beige til rødbrun og gulbrun avhengig av koblingsleddet i molekylet. Sammendraget oppgir ingen tall for vaske-, gnissings-, lys- eller svetteekthet, og ingen migrasjonsmålinger.

Dette er nye, ikke-kommersielle forsøksfarger uten hudtesting eller allergivurdering, og studien måler kun fargeopptak – ikke hva som frigjøres til hud eller vaskevann.

Laboratoriestudie der pigment ble ekstrahert fra frø av Bixa orellana (annatto) med fire løsemidler (vann, metanol, etanol, etanol:metanol 1:1) og tre teknikker: direkte varme, ultralydbad (USB) og ultralydprobe. Ekstraktet ble karakterisert med UV-Vis-spektrofotometri og FTIR, og deretter brukt til å farge bomullsstoff, silkestoff og skinn ved 60 °C i 40 minutter uten beisemiddel (mordant). Farge ble målt som CIE Lab*-verdier (lyshet, rød-grønn, gul-blå akse), og prøvene ble testet for bakteriereduksjon og for UPF (ultraviolet protection factor).

Høyest fargeutbytte kom med metanol som løsemiddel, 5 g frø, 60 °C i 60 minutter i ultralydbad. Fargede materialer fikk L*/a*/b* på 80,95/4,52/75,35 for bomull, 88,65/−1,35/62,85 for silke og 79,55/15,35/66,45 for skinn – altså gul-oransje på alle tre substratene. Bakteriereduksjonen var 85,25 % mot Staphylococcus sp., 76,69 % mot Vibrio, 75,83 % mot Pseudomonas, 74,24 % mot Klebsiella og 74,21 % mot Micrococcus, og både skinn og bomull fikk økt UV-beskyttelse.

Studien måler bakteriereduksjon på nyfarget stoff i laboratorium, ikke etter vask eller på hud, og det er ikke rapportert vaskeekthet, lysekthet eller hudirritasjonstesting for noen av de tre materialene.

Laboratoriestudie der bomullsstoff først ble kjemisk podet med monoklortriazinyl-β-cyklodekstrin (MCT-β-CD, et ringformet sukkermolekyl som binder seg kovalent til cellulosen og danner et «bur»), og deretter ladet med te-polyfenoler (TP) som virkestoff. FT-IR-spektroskopi (infrarød analyse av kjemiske bindinger) ble brukt til å bekrefte at polyfenolene faktisk lå inne i cyklodekstrin-hulrommet. Antibakteriell effekt ble målt mot Bacillus subtilis og Escherichia coli, og gjentatt etter 30 vaskesykluser for å teste holdbarheten. Prosessparametrene ble optimalisert til 6 g/L TP, 50 °C og 90 minutters behandlingstid.

Under optimaliserte betingelser ga behandlingen 89,90 % reduksjon av B. subtilis og 85,08 % av E. coli. Effekten holdt seg høy etter 30 vask, noe forfatterne beskriver som bedre enn konvensjonelle antibakterielle behandlinger, som typisk vaskes ut raskere. Sammenligningen mot konvensjonelle midler er imidlertid beskrevet kvalitativt i sammendraget, uten at tallene for referansebehandlingen oppgis.

Studien måler bakteriedrap på stoff i petriskål, ikke lukt på kropp, og sier ingenting om hvordan behandlingen påvirker hudens eget mikrobiom, stoffets styrke eller håndfølelse. Antall prøver og vaskestandard er ikke oppgitt i sammendraget, og «bedre enn konvensjonelle behandlinger» er ikke tallfestet.

Tverrsnittsanalyse av biomonitoreringsdata fra tolv barnekohorter i det amerikanske ECHO-konsortiet, med målinger av 14 ulike per- og polyfluoralkylstoffer (PFAS) i blod hos 3 043 gravide kvinner. Geometriske gjennomsnitt ble beregnet etter etnisitet og utdanningsnivå, og multivariabel lineær regresjon estimerte prosentvis forskjell i log-transformerte PFAS-nivåer. Modellene ble justert for kohort, mors alder, trimester, prøveår, paritet, kroppsmasseindeks, fiskekonsum og amming. Logistisk regresjon ble brukt til å vurdere odds for i det hele tatt å ha påvisbare nivåer.

PFAS ble påvist bredt i hele utvalget, altså også hos foster og nyfødte. Sammenlignet med hvite mødre hadde svarte mødre lavere PFOA (−23 %; 95 % konfidensintervall −29 til −16) og PFHxS (−23 %; −29 til −14), mens asiatiske mødre hadde markant høyere langkjedede forbindelser: PFDA +60 % (36 til 89) og PFUnDA +95 % (63 til 134). Høyere utdanning var assosiert med høyere nivåer av de fleste analyttene, og fiskekonsum var en signifikant prediktor, men forklarte ikke forskjellen for asiatiske mødre.

Studien knytter ikke eksponeringen til noen bestemt kilde og nevner ikke klær i det hele tatt; forskjellene mellom grupper er assosiasjoner i et amerikansk utvalg og kan ikke overføres direkte til norske forbrukere.

Feltstudie med within-subject-design (hver deltaker prøver alle betingelsene) blant 19 ansatte i det nederlandske militærpolitiet (4 kvinner, 15 menn) stasjonert i Karibia. Hver deltaker gjennomførte fire vakter: med vanlig utstyr, med et avstandsplagg (spacer garment, et tredimensjonalt strikket lag som skal skape luftrom), med et fukttransporterende plagg, eller med begge deler. Termisk fornemmelse og komfort ble registrert hver time på en skala fra −3 til +3, og hudtemperatur ble målt kontinuerlig. Resultatene ble analysert med lineære blandede modeller.

Fukttransporterende plagg alene bedret opplevd termisk komfort med 0,49 poeng (95 % konfidensintervall 0,16 til 0,82) sammenlignet med standardutstyr, uten at gjennomsnittlig hudtemperatur endret seg. Avstandsplagget over standardutstyret gikk motsatt vei: komforten falt med 0,36 poeng (−0,68 til −0,04) og hudtemperaturen på brystet steg med 0,41 °C (0,04 til 0,78). Effekten på komfort var altså reell, men skjedde uten målbar endring i kroppens faktiske varmelagring.

Bare 19 deltakere i uniformert tjeneste i tropisk klima, og utfallsmålet er subjektiv komfort — objektiv varmebelastning (hudtemperatur) endret seg ikke ved fukttransport, så gevinsten er opplevd snarere enn fysiologisk.

Laboratorieforsøk med elektrokoagulering (EC) av syntetisk tekstilavløpsvann tilsatt den røde azofargen amarant, som brukes mye i Sri Lanka. Oppsettet kombinerte en karbonfilt-katode med en aluminiumsanode — første gang karbonbaserte elektroder er testet i denne sammenhengen, ifølge forfatterne. Effekten av start-pH, påtrykt spenning, omrøringshastighet og elektrolysetid ble variert systematisk for å finne optimale betingelser.

Ved 6,4 volt, pH 2 og 1000 omdreininger per minutt ble en fargeløsning på 20 mg/L (milligram per liter) fjernet fullstendig — 100 % effektivitet — i løpet av 30 minutters elektrolyse, uten tilsatt elektrolytt. pH viste seg avgjørende fordi den bestemmer hvilke koaguleringsformer av aluminium som dannes, og systemet nøytraliserte sin egen pH gjennom behandlingstiden. Studien sammenligner mot tradisjonelle vannbehandlingsmetoder, som ifølge forfatterne ofte ikke klarer å fjerne persistente azofarger.

Dette er syntetisk avløpsvann med én enkelt farge i lav konsentrasjon under laboratoriebetingelser; ekte fargerivann inneholder salt, hjelpekjemikalier og fargeblandinger, og pH 2 som optimum betyr betydelig syreforbruk i full skala.

Enzymet PersiProtease1, en salttolerant alkalisk protease isolert fra metagenomet i et garveri, ble testet på avløpsvann fra tekstil- og garveridrift. Forsøkene målte både nedbrytning av kollagen (proteinet fra huden som ender i avløpet) og avfarging av tre fargestoffklasser: azo-, antrakinon- og trifenylmetanfarger. Effektiviteten ble målt under varierende saltholdighet opp til 200 g/L og ved fargekonsentrasjoner opp til 500 ppm (deler per million). I tillegg ble giftigheten av det behandlede vannet vurdert med spiretester på planter og veksttester på bakterier.

Ved 200 g/L saltholdighet fjernet enzymet 52–89 % av fargestoffet på 60 minutter, mot under 60 % for tidligere rapporterte proteaser under liknende forhold. I ekte garveriavløp med fargeblanding ved 250 ppm ble 80 % avfarging oppnådd, mot rundt 60 % for lakkaser, og ved 500 ppm enkeltfarger over 85 % på 60 minutter. Kollagennedbrytningen nådde en hydrolysegrad på 43,08 % etter 120 minutter, mot typisk under 30 % i tidligere studier, og både plantespiring og bakterievekst økte etter behandling — altså reell avgiftning, ikke bare avfarging.

Dette er en enzymstudie i laboratorieskala, ikke en driftsdemonstrasjon i et fullskala renseanlegg, og den sier ingenting om kjemikalierester i det ferdige skinnet som havner mot huden.

Prosesstudie av forbehandling av naturfibre før direkte digitaltrykk. Bomullsstoffer og Tencel (lyocell av eukalyptusfiber) ble behandlet med ikke-likevekts lavtemperaturplasma — kapasitivt koblet radiofrekvensutladning i luft — og deretter trykket med dispersjonsfarger. Fargeektheten mot vask ble målt og sammenlignet med ubehandlet stoff ved varierende plasmaeffekt.

Ved 2000 watt plasmaeffekt økte vaskeektheten med opptil 82 % sammenlignet med ubehandlet stoff. Effekten gjaldt begge fibertypene, altså både bomull og lyocell, som normalt er dårlige verter for dispersjonsfarger (disse er utviklet for polyester). Sammendraget oppgir ikke hvilken vaskeekthetsstandard som ble brukt eller absolutte gråskalaverdier.

«Opptil 82 % forbedring» er en relativ forbedring uten oppgitt utgangspunkt, og studien måler bare vaskeekthet — ikke svette-, gnissings- eller lysekthet, som er de som avgjør om fargestoff havner på hud.

Laboratoriestudie som sammenlignet en «living membrane bioreactor» (LMBR) med en elektrokjemisk forsterket versjon (e-LMBR) på syntetisk tekstilavløpsvann. Vannet inneholdt høy organisk belastning (KOF 1000 mg/l) samt 25 mg/l reaktivfarge og 25 mg/l direktfarge. Målt ble fjerningsgrad for organisk stoff, farge, næringssalter og humusstoffer, samt gjentetting (fouling) av membranen.

Begge oppsett fjernet over 96 % av KOF og løst organisk karbon, men e-LMBR fjernet 75 ± 17 % av humusstoffer — i snitt 25 prosentpoeng mer enn LMBR. Restkonsentrasjonene av direkte og reaktive farger i utløpet var henholdsvis 2,9 ± 0,5 mg/l og 2,1 ± 1,7 mg/l, tilsvarende 87,5 ± 5,1 % og 91,4 ± 4,4 % fjerning. Ammoniakk, fosfat og sulfat ble fjernet med 99 ± 1 %, 86 ± 3 % og 55 ± 8 %, og membrangjentettingen var 77 % lavere enn i referansen.

Dette er syntetisk avløpsvann under kontrollerte forhold med bare to fargestoffer, ikke reelt fargerivann med tensider, tungmetaller og etterbehandlingskjemi, og pilotskala sier lite om drift i full skala.

Eksperimentell studie av strikkede stoffer med innhold av resirkulert bomull utsatt for gjentatte husholdningsvask. Målte egenskaper var flatevekt (gram per kvadratmeter), tykkelse, tetthet, luftgjennomtrengelighet og strekkbarhet — inkludert forlengelse og «ugjenopprettet forlengelse», altså hvor mye stoffet blir permanent utstrukket. Prøvene ble målt før vask og gjennom flere titalls sykluser, slik at utviklingen over tid kunne følges.

Flatevekten økte markert gjennom de ti første vaskene og falt deretter. Forfatterne fant at dimensjonsendring (krymping som pakker maskene tettere) forklarte vektøkningen mer enn fibertap gjorde. De to egenskapene som ble klart signifikant påvirket, var luftgjennomtrengelighet og ugjenopprettet forlengelse — altså pusteevne og evnen til å komme tilbake i form etter strekk.

Sammendraget oppgir ikke andelen resirkulert bomull, antall prøver eller nøyaktig antall vaskesykluser, og studien måler fysiske stoffegenskaper — ikke hvordan et ferdig plagg oppleves eller når brukeren faktisk kaster det.

Konsekvens-LCA (livsløpsanalyse som modellerer hva som faktisk endrer seg i markedet ved et tiltak, ikke bare gjennomsnittsutslipp) av å skalere tekstil-til-tekstil-gjenvinning i EU til 2035. Usikkerheten ble håndtert med Monte Carlo-analyse, som kjører modellen tusenvis av ganger med varierende inngangsverdier for å gi sannsynlighetsfordelinger i stedet for ett tall. Scenariet var å øke andelen tekstil-til-tekstil-gjenvinning til 10 % av EUs tekstilforbruk, med sensitivitetsanalyser på de mest innflytelsesrike parameterne.

Det var 92 % sannsynlighet for at tiltaket reduserer klimapåvirkningen og nær 100 % sannsynlighet for redusert vannknapphetspåvirkning. Størrelsen på effekten var derimot liten: i snitt om lag 0,5 % lavere klimapåvirkning og drøyt 3 % lavere vannpåvirkning sammenlignet med dagens EU-tekstilforbruk. Sensitivitetsanalyser ga klimareduksjonssannsynligheter mellom 62 % og 98 %, altså en reell risiko for at gjenvinning øker klimabelastningen. Avgjørende parametere var hvilke fibre den resirkulerte fiberen faktisk erstatter (erstatningsraten) og hvor lav påvirkning den nye fiberen har.

En konsekvens-LCA er svært følsom for systemgrenser og antakelser om erstatningsrater og fremtidig energimiks; resultatene gjelder EU-nivå i 2035 og kan ikke overføres direkte til å vurdere ett enkelt plagg.

Materialstudie der polyesterstoff (PET) ble impregnert og herdet med fosfatester og 1,1,1-tris(hydroksymetyl)etan (TME), i kombinasjon med dimetylmetylfosfonat (DMMP). Flammehemmingen ble målt som LOI (Limiting Oxygen Index — laveste oksygenkonsentrasjon i luften som opprettholder forbrenning; høyere er bedre) og med vertikal brenntest (VBT) der skadelengden måles. Vaskeholdbarheten ble testet gjennom 50 vaskesykluser, med strekkfasthet og mykhet målt før og etter behandling.

LOI steg fra 20,9 % på ubehandlet PET til 37,5 % etter behandling, og skadelengden i vertikal brenntest var bare 7,2 cm, med tydelig motvirket smeltedrypp. Etter 50 vask besto stoffet fortsatt VBT og holdt LOI på 35,2 %, altså et fall på bare 2,3 prosentpoeng. Strekkfasthet og mykhet var praktisk talt uendret sammenlignet med ubehandlet stoff — behandlingen kostet ikke mekanisk kvalitet.

Studien måler brannteknisk ytelse og mekanisk styrke, ikke migrasjon til hud, avdamping til inneluft eller toksikologi for de aktuelle fosforforbindelsene, og «passert 50 vask» i laboratorium er ikke det samme som industrivask eller slitasje ved bruk.

Prospektiv kohortstudie innen det amerikanske ECHO-programmet med 4 566 mor–barn-par fra 14 studiesteder. Ni metabolitter av fosfororganiske estere (OPE — flammehemmere og myknere brukt blant annet i tekstiler, skum og elektronikk) ble målt i urin hos mødrene under svangerskapet, og koblet mot alders- og kjønnsstandardiserte endringsrater i vekt (WAZ), høyde (HAZ) og kroppsmasseindeks (BMIZ) i tidlig barndom (2–5 år, n = 4 321) og midtre barndom (6–10 år, n = 2 504) med lineære blandede modeller. Det ble også testet om sammenhengene varierte med barnets kjønn og mors BMI før svangerskapet.

Per dobling av metabolitten BDCPP i mors urin økte vekstraten i tidlig barndom med 0,003 SD-enheter per år for vekt (95 % konfidensintervall 0,001–0,005) og 0,005 SD-enheter per år for høyde (95 % KI 0,002–0,007). I midtre barndom var DPHP forbundet med raskere økning i BMIZ (0,011 SD-enheter/år, 95 % KI 0,004–0,017) og WAZ (0,007, 95 % KI 0,002–0,013), mens BCPP gikk motsatt vei med lavere vekstrate i begge perioder. Effektene var i flere tilfeller sterkere hos jenter og hos barn av mødre med høy BMI før svangerskapet.

Studien måler total kroppseksponering via urin og identifiserer ikke tekstiler som kilde — eksponeringen kan like gjerne komme fra møbelskum, husstøv eller elektronikk — og effektstørrelsene er små og observasjonelle, altså ikke bevis for årsakssammenheng.

Eksperimentell fargestudie der rødbete ble brukt som naturlig fargestoff på nylon 6, en syntetfiber som normalt farges med syrefarger. Fargetemperatur, tid, pH og fargekonsentrasjon ble variert for å finne optimale betingelser, og fire naturlige beisemidler (granateplekall, valnøttskall, pistasjskall og Terminalia chebula) ble sammenlignet med fire vanlige metallbeisemidler i forbeising. Bindingen ble dokumentert med FTIR-spektroskopi, elektronmikroskopi (SEM), grunnstoffanalyse (EDX) og termisk analyse (TGA), og stoffene ble ekthetstestet mot vask og lys.

Optimal farging skjedde ved kokepunkt i 60 minutter med 100 % fargestoff regnet av stoffvekt (owf) under sure betingelser. Valnøttskall ga den høyeste fargestyrken blant beisemidlene, og alle bio-beisemidlene fikk «utmerket» vaskekthet — på nivå med metallbeisemidlene — mens Terminalia chebula i tillegg ga uventet god lysekthet og dermed slo metallbeisene på dette punktet. Stoff beiset med granateplekall viste minst massetap i termisk analyse, altså best termisk stabilitet.

Dette er laboratorieskala på én fibertype uten data på svetteekthet, gnissekthet eller hudreaksjoner, og naturfarger er ikke automatisk hudvennlige — flere plantefarger og beisemidler er selv kjente kontaktallergener.

Polyesterstoff ble påført kitosan (et biopolymer fra kitin) på to måter: som submikronpartikler via termosol, og som homogenisert gel via pad-dry-cure. Behandlingen ble gjort både på ubehandlet polyester og på polyester aktivert med alkalisk hydrolyse, og bevisst uten bindemiddel for å redusere kjemikalieutslipp. Effekten ble vurdert med elektrokinetisk analyse (zetapotensial), mekaniske og spektrale målinger, standardiserte fuktstyringsmålinger og antimikrobiell testing, før og etter 10 vaskesykluser i løsning med nonionisk tensid.

Kombinasjonen alkalihydrolysert polyester pluss homogenisert kitosangel påført med pad-dry-cure ga best resultat: utmerket antimikrobiell effekt og god fuktstyring som besto 10 vask, samtidig som stoffets mekaniske egenskaper ble bevart. Zetapotensialmålingene bekreftet at overflateladningen endret seg som forventet ved vellykket binding, altså at kitosanet faktisk satt på fiberen. Ubehandlet polyester og termosol-påføring av partikler ga svakere og mindre vaskebestandig resultat.

Ti vask er lite mot et plaggs faktiske levetid, og studien måler antimikrobiell effekt på stoffprøver — ikke hva behandlingen gjør med hudens eget mikrobiom eller om kitosanrester kan gi hudreaksjoner hos skalldyrallergikere.

Laboratoriestudie der palladium-nanopartikler (PdNPs) ble felt ut direkte i viskosestoff ved hydrotermisk behandling i henholdsvis surt og alkalisk medium. Stoffet ble i tillegg kationisert med diallyldimetylammoniumklorid (Q-viskose) for å øke opptaket. Ytelsen ble målt som UV-beskyttelsesfaktor (UPF — hvor mye UV-stråling stoffet stanser) og som drapsrate mot bakterier og sopp, før og etter ti gjentatte vaskesykluser. Partikkelstørrelsen i løsningen var 6,9 og 10,3 nanometer, mens det på selve stoffet ble observert aggregerte palladiumklumper.

Kationisert viskose oppnådde UPF 38,9–49,7, altså «meget god til utmerket» UV-blokkering, mot ubehandlet viskose som referanse. Etter ti vask falt UPF til 20,3–33,6 — fortsatt god, men klart redusert. Den antimikrobielle effekten startet på 85,4–87,8 % drept mikrobiell masse og falt til 58,9–61,2 % etter ti vask. Behandlingen ga også en synlig bivirkning: stoffet ble gulbrunt, og mørkere på Q-viskose.

Studien måler ikke hudkontakt, migrasjon av palladium til hud eller svette, og ti vaskesykluser sier ingenting om hva som skjer etter 50; drapsrate i petriskål er heller ikke det samme som luktkontroll på kropp.

Materialstudie der bomullsstoff ble kjemisk podet (graft-modifisert) med triklosan og eugenol for å gi permanent antibakteriell, antisopp- og deodoriserende effekt. Effekten ble testet mot fire mikroorganismer: Staphylococcus aureus, E. coli, Candida albicans og fotsoppen Trichophyton rubrum, samt mot luktgasser fra svette og fotlukt. Holdbarheten ble målt mot den kinesiske bransjestandarden FZ/T 73023 etter 50 vaskesykluser, med pusteevne og «biosikkerhet» kontrollert på det behandlede stoffet.

Det modifiserte stoffet ga over 99 % reduksjon av alle fire mikroorganismer og over 70 % fjerning av luktgasser. Etter 50 vask lå effekten fortsatt over 99 % og oppfylte AAA-nivået i FZ/T 73023 — vesentlig bedre enn konvensjonelle belegg eller innkapslinger, som var sammenligningsgrunnlaget. Strekkfasthet ble ikke rapportert som svekket, og stoffet beholdt pusteevnen samt fikk smussavvisende egenskaper.

Studien måler antimikrobiell ytelse og påstått «biosikkerhet» i laboratorium, ikke effekter på hudmikrobiom, allergi eller resistensutvikling ved langvarig bruk, og den sier ingenting om hvor mye triklosan som frigjøres til svette eller avløp.

Systematisk oversiktsartikkel basert på 41 fagfellevurderte studier av mikroplastforurensning i sjøpølser (klasse Holothuroidea), en gruppe bunnlevende dyr som spiser sediment og derfor akkumulerer partikler fra havbunnen. Gjennomgangen sammenstiller partikkelmengder, geografisk fordeling, partikkelform, farge, størrelse og polymertype på tvers av studiene. Sjøpølser er samtidig en viktig sjømatvare i flere regioner, slik at eksponeringsveien til menneske vurderes.

Fibre var den vanligste partikkelformen med 33 %, foran fragmenter (27 %) og film (14 %) — altså er tekstilfibre den dominerende enkeltformen. De hyppigste polymerene var polyetylen (25 %), polypropylen (17 %) og polyester (14 %), og de vanligste størrelsene lå mellom 100 og 500 µm. Blå (22 %) og svart (23 %) var de dominerende fargene, noe som er typiske tekstilfarger. Rapporterte mengder varierte sterkt med geografi, lokal forurensningsgrad og artens spiseatferd.

Oversikten kobler ikke funnene til klesvask spesifikt — fibre i havet kommer også fra fiskeredskaper, tau og industri — og forfatterne understreker selv at metodene i de 41 studiene ikke er standardiserte, slik at tallene ikke uten videre er sammenlignbare.

Laboratoriebasert prosessutvikling der korte stapelfibre — som normalt er for korte for konvensjonell ringspinning — ble lagt til et vannstrålefiltet (hydroentanglet) nonwoven-ark, skåret i strimler og tvinnet til garn. Garnet ble tvunnet sammen med bomullsgarn for å få nok styrke, og strikket til et stoff (kalt NYF). Stoffet ble målt på kapillæroppsug (wicking), vannabsorpsjon, varmeledningsevne og overflateruhet, og sammenlignet med papirgarnstoff og konvensjonelle stoffer.

Stoffet beholdt et flerretningsnettverk av kapillærer og oppnådde en topphastighet på oppsug på 80 mm per minutt, en oppsugshøyde på 170 mm i løpet av 30 minutter og 417 % vannabsorpsjon regnet av egenvekt. Varmeledningsevnen var 0,0426 W/m·K, altså på linje med konvensjonelle stoffer, mens overflaten var noe ruere enn stoff av papirgarn. Forfatterne peker på håndklær, matter og hygienetekstiler som aktuelle bruksområder, ikke plagg mot hud.

Studien er en enkeltstående prosessdemonstrasjon uten data på slitestyrke, pilling eller vaskeholdbarhet over tid, og ruheten tyder på at stoffet ikke uten videre egner seg mot hud i plagg.

Åtte strikkede stoffprøver av nylon 6 ble konstruert med varierende filamenttall (17 til 68 filamenter i garnet) og fire ulike fibertverrsnitt: rundt, hult, trelappet (trilobal) og «dog-bone». Fukttransport, tørkekinetikk, damppermeabilitet og termiske egenskaper ble målt og analysert med faktoriell forsøksplan og enveis- og toveis variansanalyse (ANOVA) på 95 % konfidensnivå. Designet gjør at effekten av filamenttall og fasong kan skilles fra hverandre, ikke bare observeres samlet.

Både filamenttall og tverrsnitt påvirket fukttransport, tørking og varmeledning signifikant. For runde fibre ga flere filamenter raskere tidlig tørking og bedre damppermeabilitet på grunn av større spesifikk overflate, men for fine filamenter presset fibermellomrommene sammen, økte varmeledningsevnen og reduserte isolasjonen; 48 runde filamenter ga den mest balanserte ytelsen. Hulfibre ga best porøsitet, damppermeabilitet og varmemotstand, dog-bone-profilen ga høyest varmeledning og kjølig-ved-berøring-følelse men dårligst tørking og dampgjennomgang, mens trilobal med 48 filamenter tørket raskest av alle.

Alt er målt på stoffprøver i laboratorium, ikke på personer i bevegelse med svette, og studien sier ingenting om slitestyrke, luktutvikling eller hvordan egenskapene holder seg etter gjentatt vask.

Fem denimstoffer med ulikt elastaninnhold ble produsert og målt før og etter fem husholdningsvask. Målingene omfattet dimensjonskrymp, flatevekt, tykkelse, dekningsgrad (fractional cover), varmemotstand, luftgjennomtrengelighet og relativ vanndamppermeabilitet. Effektene av elastaninnhold og vask ble analysert statistisk, med korrelasjonsanalyse mellom strukturparametre og komfortegenskaper.

Vask ga signifikante strukturendringer: økt krymp, økt flatevekt, økt tykkelse og økt dekningsgrad — stoffet trakk seg sammen og ble tettere. Konsekvensen var at varmemotstand og relativ vanndamppermeabilitet økte, mens luftgjennomtrengeligheten falt signifikant (p < 0,05). Korrelasjonsanalysen bekreftet sterke sammenhenger mellom strukturendringene og komfortegenskapene, og både elastaninnhold og vask kom ut som styrende faktorer.

Kun fem vaskesykluser er kort tid sammenlignet med et plaggs levetid, og studien måler stoffegenskaper i laboratorium — ikke opplevd komfort hos brukere eller hvordan elastanen degraderer over hundrevis av vask.

Kjemisk syntesestudie der nye azofarger med en hydrazid-hydrazon-gruppe koblet til en benzotiazolkjerne ble framstilt og prøvd ut som dispersjonsfarger på polyesterstoff. Fargebadets parametere — nyansedybde, temperatur, pH og tid — ble systematisk variert for å finne optimale betingelser. Resultatet ble målt som fargestyrke K/S (Kubelka-Munk-forholdet mellom absorpsjon og spredning, altså hvor mye farge stoffet faktisk har tatt opp) og som CIEL*a*b*-fargekoordinater, med etterfølgende ekthetstesting mot lys, vask og gnissing (crocking).

Farge 4 nådde K/S = 26 ved 30 minutter, pH 8, 110 °C og 3 % nyansedybde, mens fargene 10 og 11 krevde pH 2 og 130 °C under ellers like betingelser. Nyansene varierte fra beige til mørk brun avhengig av koblingskomponent, og substituentenes effekt på fargestyrke ble kartlagt. Fargene ble rapportert å ha «utmerket» ekthet mot lys, vask og gnissing, men uten at graderte ekthetstall etter ISO- eller AATCC-skala er oppgitt i sammendraget.

Dette er ren fargekjemi uten toksikologisk testing, hudkontakt eller migrasjonsmåling i kunstig svette, og de høye temperaturene (110–130 °C) sier bare noe om prosessen — ikke om hva som vandrer ut av plagget under bruk.

Prosessteknisk studie av en kontinuerlig elektrokoaguleringsreaktor på reelt avløpsvann fra tekstilfargeri, der to elektrodetyper ble sammenlignet: titanbelagt aluminium (TiO₂/Al) og vanlig karbonstål. Strømtetthet og startkonsentrasjon av fargestoff ble variert, og resultatene ble målt som fargefjerningsgrad (CRE), elektrodeforbruk og hvor raskt flokkene sedimenterte. En multikriterieanalyse ble brukt til å finne optimale driftsparametere for fullskala bruk.

Fargefjerningen var 95,11 % med karbonstålelektrode og 92,1 % med titanbelagt aluminium. TiO₂/Al-elektroden hadde høyere elektrodeforbruk ved samme strømtetthet, men ga raskere sedimentering av flokkene; med stålelektrode var sedimenteringen svært langsom. Etter siste filtreringstrinn var 50 % av aluminiumet fjernet fra det behandlede vannet, og optimum ble funnet ved 1 ampere og 100 mL/min gjennomstrømning.

Studien måler ingenting ved selve plagget og sier ikke noe om hvilke kjemikalier som blir igjen i tekstilet; slamhåndteringen fra elektrokoaguleringen er heller ikke vurdert.

Nedbrytningsforsøk der bomullsstoff etterbehandlet med kitosan — et naturlig antimikrobielt biomakromolekyl som samtidig binder anioniske naturfarger — ble gravd ned i kompostblandet jord. Prøvene var enten farget med Carmine Red eller ufarget, og jorda var enten i naturlig, mikrobrik tilstand eller sterilisert ved 105 °C. Nedgravingstiden var 10, 30 og 90 dager, og nedbrytningen ble vurdert på vekttap, fysisk oppløsning, FT-IR-endringer i funksjonelle grupper, fibermorfologi og termiske egenskaper (krystallinitet). I tillegg ble jordas mikrobiologi kartlagt med høykapasitets DNA-sekvensering.

De fargede prøvene brøt seg raskere ned enn de ufargede, med opptil 83 % høyere vekttap, sannsynligvis fordi Carmine Red er tilgjengelig næring for mikroorganismene. Jordtypen (sterilisert versus ikke-sterilisert) og nedgravingstid var likevel de klart mest avgjørende faktorene: etter 90 dager i ikke-sterilisert jord var det størst endring i kjemiske grupper, fiberbrudd og tap av krystallinitet. Sekvenseringen viste at ulike etterbehandlinger ga ulike mikrobiesamfunn i jorda rundt stoffet.

Dette er nedgravingsforsøk i kompostjord, ikke en standardisert biodegraderingstest (som ISO 11721 eller EN 13432), og resultatene sier ingenting om hvordan plagget oppfører seg på kropp eller i vask.

Prospektiv kohortstudie i PROTECT-kohorten i Puerto Rico med 548 gravide. Konsentrasjonen av seks per- og polyfluoralkylstoffer (PFAS) ble målt i mors serum i uke 16–20, og blodtrykket ble målt to ganger, i uke 16–20 og uke 24–28. Sammenhengene ble analysert med multivariabel lineær regresjon for kontinuerlig systolisk og diastolisk trykk, pulstrykk (PP) og middelarterietrykk (MAP), logistisk regresjon for hypertensjon som ja/nei-utfall, og quantile g-computation for å vurdere blandingseffekten av alle seks stoffene samlet.

PFOA, PFOS, PFHxS og PFNA ble påvist i over 50 % av prøvene; PFDeA og PFUA i 25–50 %. Den samlede PFAS-blandingen var forbundet med mer enn dobling av oddsen for hypertensjon i uke 24–28 (OR = 2,14; 95 % konfidensintervall 1,32–3,46), og svakere med høy MAP (OR = 1,50; KI 0,96–2,36) og høyt pulstrykk tidlig i svangerskapet (OR = 1,54; KI 0,82–2,92) — de to siste med konfidensintervaller som krysser 1 og dermed ikke statistisk sikre. Effektene var størst blant førstegangsfødende og kvinner med jentefoster; enkeltstoffenes estimater var positive, men upresise.

Studien måler PFAS i blod uten å knytte eksponeringen til noen kilde — impregnerte tekstiler er én av mange veier, sammen med mat, drikkevann og emballasje — og den viser assosiasjon, ikke årsak, i én geografisk kohort med kjent høy PFAS-belastning.

Sammenlignende renseforsøk på tekstilavløpsvann med tre prinsipielt ulike metoder: fysisk behandling (adsorpsjon på riskli og sagflis, samt koagulering med kalk og alun), kjemisk behandling (avanserte oksidasjonsprosesser, blant annet H₂O₂/UV/O₃ og ozonering) og biologisk behandling med vannplantene Pistia stratiotes og Eichhornia crassipes. Fjerningsgraden ble målt separat for tolv navngitte fargestoffer fordelt på azofarger, basiske farger og reaktivfarger, samt for tungmetaller. Designet gjør det mulig å rangere metodene mot hverandre på samme vann.

Fysisk behandling fjernet 35–95 % av azofargene, kjemisk behandling 74–94 % og biologisk behandling 62–92 %; for enkeltfarger som DR-28 og RB-5 nådde de beste metodene 95 %. På tungmetaller var forskjellene større: alun fjernet bare 28,46 % kobber og H₂O₂/UV/O₃ 31,35 %, mens vannplantene fjernet 69,4 % sink (Eichhornia crassipes), 53,5 % og 61,7 % med henholdsvis Pistia og kombinasjonen. Forfatterne konkluderer med at biologisk behandling samlet ga best resultat på både farger og metaller.

Studien er utført på ett anlegg og på fortynnede prøver i de biologiske forsøkene, og den sier ingenting om hvor mye tungmetall som blir sittende igjen i det ferdige plagget.

Materialstudie der bomullsstoff først ble belagt med 1 vektprosent kitosanløsning for å øke opptaket av metallioner, deretter behandlet med sølvnitratløsning i tre konsentrasjoner (100, 200 og 300 µg/mL) og redusert med natriumborhydrid slik at sølvnanopartikler dannet seg direkte på fiberen. Ubehandlet bomull, kitosanbelagt bomull og sølvbehandlet bomull ble karakterisert med SEM (elektronmikroskopi), XRD, EDX og FTIR. Funksjonen ble målt som katalytisk nedbrytning av azofargen Congo red i vannløsning fulgt med UV-Vis-spektroskopi, og gjenbrukbarheten testet over tre sykluser.

Stoffet med høyest sølvbelastning brøt ned rundt 90 % av 50 ppm Congo red på 20 minutter (hastighetskonstant 0,1 min⁻¹), med andreordens kinetikk. Etter tre gjenbrukssykluser var ytelsen falt til omtrent 77 %, altså et tap på cirka 13 prosentpoeng — uten at studien forklarer hvor sølvet tok veien. Bruksområdet forfatterne sikter mot er vannrensing, ikke bekledning.

Dette er ikke et plaggstudium: ingen hudkontakt, ingen vasketest etter tekstilstandard og ingen måling av hvor mye sølv som faktisk løsner — de tre syklusene handler om katalytisk gjenbruk i vannbad, ikke om husholdningsvask.

Metodologisk studie der polyesterstoff ble farget med fluorescerende dispersjonsfargestoff før vasketest, slik at mikrofiberfragmenter (microfibre, MF) etter vask kunne identifiseres og telles i mikroskop med semiautomatisert bildeanalyse. Formålet var å overvinne kontamineringsproblemer og tellefeil som plager eksisterende manuell metodikk i tekstiltestlaboratorier.

Fluorescensmerking økte deteksjonsfølsomheten for små og uregelmessige fiberfragmenter med opptil 280 % sammenlignet med konvensjonell manuell telling. Semiautomatisert telling reduserte variabiliteten som skyldes menneskelig tellebias. Metoden gjør det mulig å raskt og pålitelig kvantifisere effekten av designparametere (garntype, stoff­konstruksjon, appretur) på mikrofiberavgivelse.

Studien validerer en målemetode – den sammenligner ikke mikrofiberutslipp mellom ulike tekstiler eller behandlinger, og gir ingen absolutte utslippstall som direkte kan brukes som innkjøpskrav. Fluorescensfargen er en dispersjonsfargestoff-type, og dens eventuelle innvirkning på fiberfrigjøringen selv er ikke diskutert.

Komparativ laboratoriestudie der denim­stoff ble behandlet med henholdsvis manuell whiskering (mekanisk sandpapirslitasje) og laserwhiskering, og deretter analysert for fargestyrke (K/S-verdier), koloristiske parametre (CIE L*, a*, b*, kromatisitet C*, fargetonevinkel h°), strekk­fasthet, arealvekt, dimensjonsstabilitet i renne- og skudtrådsretning, og fargeekthet mot vask, gnissing og svette. Statistisk analyse ble utført med enveis ANOVA.

Laserwhiskering ga signifikant høyere fargestyrke (K/S), kromatisitet (C*) og reflektans (R%) sammenlignet med manuell behandling (p < 0,05 for disse parametrene). Fargetonevinkel, L*, a*, b*, strekk­fasthet, arealvekt og dimensjonsstabilitet viste ingen signifikant forskjell mellom metodene (p > 0,05). Laserstoff hadde noe lavere krympingsprosent enn manuelt behandlet stoff. Fargeekthet mot vask, gnissing og svette var sammenlignbar for begge metoder.

Studien tester stoff i laboratorium, ikke ferdige plagg under reell bruk og gjentatt vask over tid. Fargeekthets­testene er standardiserte enkelt­tester, ikke langtidsstudier over mange vaskesykluser.

Eksperimentell studie der ull (W), polyester (PET) og nylon (N) – enkeltvis og som blandingsstoff (W/PET og W/N) – ble farget i superkritisk karbondioksid (SC-CO₂, der CO₂ over kritisk temperatur og trykk oppfører seg som et løsemiddel) med et syntetisert reaktivt dispersjonsfargestoff med vinylsulfongruppe (VS). Fargeresultatene ble sammenlignet med konvensjonell vannbasert farging og målt ved fargestyrke (K/S), koloristiske parametre (a*, b*, C*), jevnhet og fargeekthet. Vaskestabilitet ble målt over 20 vaskesykluser ved fargeforskjell ΔE.

SC-CO₂-farging ga høyere K/S-verdier for PET og W/PET-blandingsstoff enn vannbasert farging, og produserte mer mettede farger (høyere C*, a*, b*). Fargestoffet penetrerte godt inn i PET og bindes kjemisk til ullfiberen. ΔE-verdiene for W, PET og W/PET var ikke signifikant forskjellige etter 20 vaskesykluser – fargeektheten er altså svært god og likeverdig med konvensjonell farging. Nivellering og fargeekthet for alle stoff i SC-CO₂ var sammenlignbar med vannbasert metode.

Studiet er utført med et syntetisert, ikke kommersielt tilgjengelig fargestoff – industriell tilgjengelighet og pris er ikke vurdert. SC-CO₂-farging krever høytrykksutstyr som ikke er utbredt i industrien, og LCA-sammenligning mot konvensjonell farging er ikke inkludert.

Syntetisk kjemistudie der tre nye azo-dispersjonsfarger med hydrazid–hydrazon-gruppe ble fremstilt, strukturbekreftet med spektroskopi og grunnstoffanalyse, og deretter brukt til å farge polyesterstoff. Fargeprosessen ble optimalisert på temperatur, tid, pH og fargedybde ved 3 % fargekonsentrasjon (på stoffvekt). Parallelt ble stoffene testet for antibakteriell og antisopp-effekt mot flere patogener med MIC/MBC (minste hemmende og minste bakteriedrepende konsentrasjon) samt biofilmforsøk, og modellert med DFT-beregninger og docking. Dette er laboratoriekjemi på nysyntetiserte molekyler, ikke en test av kommersielle plagg.

Polyesterprøvene fikk farger fra beige via rødbrunt til mørkebrunt avhengig av koblingskomponent. Benzofenon-forbindelsen viste sterkest soppeffekt mot Aspergillus fumigatus og Candida albicans, mens de to hydrazon-derivatene virket best mot grampositive bakterier og svakere mot gramnegative; hydrazon 12 hadde lavest MIC/MBC mot Bacillus subtilis. Forbindelse 4 og 8 hemmet biofilmdannelse hos Staphylococcus aureus betydelig. Sammendraget oppgir ikke vask- eller svetteekthet for de fargede prøvene.

Studien måler ikke migrasjon av farge til hud, ikke sensibiliseringspotensial og ikke fargeekthet etter vask — antibakteriell aktivitet i petriskål sier ingenting om hva som skjer på hudens mikrobiom.

Laboratoriestudie av biologisk nedbrytning av azofargestoffet Congo red med den termofile bakterien Geobacillus thermoleovorans KNG112. Forskerne varierte karbonkilde, nitrogenkilde, pH og temperatur for å finne optimale betingelser, og fulgte bakterievekst, proteinkonsentrasjon og laccase-enzymaktivitet over tid. Nedbrytningen ble verifisert med fire analyseteknikker (UV-Vis, FT-IR, HPLC og GC-MS) for å bekrefte spalting av azobindingen, og resttoksisiteten ble testet i spireforsøk på mungbønne og bukkehornkløver.

Avfarging nådde 97,86 % ved pH 8, 94,87 % med fruktose som karbonkilde, 94,54 % med ammoniumsulfat og 90,41 % ved 55 °C. Enzymproduksjonen (laccase) toppet seg etter 15 timer og korrelerte sterkt med vekst og proteinkonsentrasjon. HPLC og GC-MS bekreftet at azobindingen ble spaltet til aromatiske mellomprodukter, og plantetestene viste lavere giftighet i det behandlede vannet enn i ubehandlet fargeløsning.

Forsøket er gjort på én modellfarge i rent laboratorievann under ideelle betingelser — forfatterne påpeker selv at oppskalering og testing i reelt industriavløp gjenstår, og nedbrytningsproduktene av azofarger kan i andre tilfeller være aromatiske aminer.

Fem organosilansorbindelser med ulike funksjonelle grupper (fluorert alkyl C6, lang alkyl, benzyl — med og uten esterlenker via tiol-Michael-addisjon) ble syntetisert og påført bomullsstoff med en standard pad-dry-cure-prosess (klopp-tørk-herd). Hydrofobisitet ble målt som vannkontaktvinkel (WCA) og oljekontaktvinkel (OCA) for heksadekan. Vaskebestandighet ble testet over 10 vaskesykluser. Overflatestruktur og beleggfordeling ble bekreftet med SEM og SEM-EDS (sveipelektronmikroskopi med energidispersiv røntgenspektroskopi).

Alle fem behandlede prøver var hydrofobe. Silanen med C6-perfluoralkylkjede ga både hydrofob og oljeofob effekt: WCA 152° og OCA 126° (heksadekan), og disse verdiene forble praktisk talt uendret etter 10 vaskesykluser (153° og 126°). Vannabsorpsjon ble redusert med 91 %. Vanndråper forble stabile på overflaten i minst 30 minutter.

Studien er gjennomført i laboratorium på syntetiserte silaner — det sies ingenting om industriell skalerbarhet, kostnad eller om tilsvarende ytelse kan oppnås med kjente PFAS-frie kommersielle alternativer. Ti vaskesykluser er dessuten et begrenset levetidstest for et plagg som kan vaskes hundre ganger i løpet av bruksperioden.

Laboratoriestudie der 20 prøver av 100 % bomullsstrikk ble farget med tre naturfarger – indigo, fargereseda (weld) og krapprodt (madder) – og beiset med alun, granatepleskal og quebracho-tannin, enten enkeltvis eller i kombinasjon. UV-beskyttelse ble målt som spektral transmittans og omregnet til UPF (Ultraviolet Protection Factor) i henhold til standard metodikk, både før og etter vask. Fargeektheten ble vurdert gjennom endring i fargestyrke etter vask.

Kombinasjonen av naturfarger og beisemidler økte UPF markant sammenlignet med ufarget kontrollstoff. Prøver med granatepleskal og blandingen tannin–alun presterte best; flere av disse nådde UPF over 40 (klassifisert som «utmerket» beskyttelse). Noen kombinasjoner ga faktisk høyere UPF og mørkere farge etter vask – fargeektheten holdt seg altså godt eller bedret seg. Ufarget bomullsstrikk lå i kategorien minimal beskyttelse (typisk UPF < 15).

Studien tester 20 laboratorieprøver og sier lite om langtidsholdbarhet utover én vask eller om industriell skalerbarhet av beiseprosessene. Testene er utført på tekstil, ikke på hud – hudirritasjon fra beisemidlene er ikke vurdert.

Systematisk litteraturgjennomgang av tilgjengelig teknologi for resirkulering av PET-holdige (polyetylen tereftalat) tekstiler. Studien kartlegger hele spekteret fra forbrenning og pyrolyse til mekanisk, termomekanisk, løsemiddelbasert og kjemisk resirkulering (glykolyse, hydrolyse, metanolyse, aminolyse, ammonolyse). Forfatterne vurderer også konsekvenser av fiberblandinger og forurensninger i kildematerialet.

I 2023 utgjorde PET 57 % av verdens fiberproduksjon på over 124 millioner tonn, men under 1 % av nye fibre kom fra brukte tekstiler. Kjemisk resirkulering – særlig glykolyse og enzymatisk hydrolyse – viser størst potensial for å gjenopprette jomfruelig monomerkvalitet, men er sensitive for forurensninger (fargestoffer, appretur, fiberblandinger). Fiberblandinger, spesielt bomull/PET, er den største enkeltbarrieren for alle resirkuleringsteknologier. Antall publikasjoner på feltet har økt markant de siste årene, noe som indikerer rask teknologimodning.

Gjennomgangen beskriver teknologier, ikke ferdig implementerte industrielle løsninger – de fleste kjemiske metodene er fortsatt i pilot- eller demofase. Miljøvurderinger (LCA) av de ulike teknologiene er knapt tilgjengelig, og studien understreker selv at disse mangler.

Laboratoriesimulering av vask der polyesterstoff belegget med polydimetylsiloksan (PDMS) ble vasket sammen med ubelegde polyesterstoff av ulik farge, slik at fiberfragmentenes (microplastic fibres, MPF) opprinnelse kunne identifiseres mikroskopisk. To orienteringer ble testet: belegget stoff festet i bunn av glassbeholder, ubelegd stoff rundt magnetrører – og omvendt. MPF ble talt manuelt etter simulert vask.

Når belegget stoff lå i bunn og ble vasket med ubelegd stoff, ble total MPF-frigjøring redusert med 37 %; det belegde stoffet selv slapp ut 42 % færre fragmenter, og det ubelegde nabostoffet 28 % færre. Med omvendt orientering var totalreduksjonen 27 %. PDMS-belegget reduserte altså MPF-utslipp ikke bare fra seg selv, men smittet positivt over på nabostoffet i samme vask.

Studien er laboratoriesimulering med kontrollert bevegelse (magnetrører), ikke en husholdningsvaskemaskin – friksjonsmønstre og vannvolum vil avvike. Antall vaskesykluser er ikke rapportert som variabel, og PDMS-beleggets holdbarhet over tid er ikke undersøkt.

Metodeutvikling og validering av HPLC-MS/MS (væskekromatografi koblet til tandem-massespektrometri) for kvantifisering av 70 primære aromatiske aminer (PAA) – spaltingsprodukter fra azofarger – i kunstig svette migrert fra tekstil. Metoden dekker 59 PAA i positiv ESI-modus (inkludert alle 22 REACH-regulerte) og ytterligere 11 i negativ modus. 83 markedsplagg ble testet. Kvantifiseringsgrenser (LOQ) var 0,014–40,5 µg/L, tilsvarende 0,003–9 mg per kg tekstil (ved 150 g/m² vekt).

REACH-listede PAA ble kun funnet i sporverdier – maksimalt 0,037 mg/kg – noe som antyder at regulerte aminer i stor grad er faset ut. Derimot ble ikke-REACH-regulerte aminer funnet i bekymringsfulle mengder: 2-aminobenzensulfonsyre migrerte med opptil 21,3 mg/kg. Migrasjonsfraksjonene varierte fra under 0,1 % til 56 % av det som kunne ekstraheres reduktivt fra stoffet – altså vil et plagg med høyt PAA-innhold faktisk avgi store deler av det til huden via svette. Metoden er ti ganger mer sensitiv enn tidligere rapporterte metoder basert på DIN EN 14362-1.

Kunstig svette er ikke identisk med ekte svette, og penetrasjon gjennom huden er ikke målt – migrasjonen til svettesimulant er en konservativ overestimering av faktisk hudeksponering. Studien testet 83 plagg, men utvalget og hvilke fibertyper som dominerer, er ikke spesifisert i sammendraget.

Laboratorieforsøk der 100 % ullgarn ble strikket til testflater og bevisst tilsmusset med olje og uoppløselige partikler for å sikre like prøver på tvers av betingelser. Tre vaskemetoder ble sammenlignet: mekanisk vask (referanse), ultralydvask med nøytralt vaskemiddel, og ultralydvask med enzymvaskemiddel. Alle prøver ble kjørt gjennom 10 vaskesykluser. Måleparametere inkluderte smussfjernelse, strekkfasthet, vekttap, tykkelse og krymping.

Etter 10 sykluser ga ultralydvask et vekttap på 3 %, mot 6 % ved mekanisk vask — en halvering. Strekkfastheten falt under alle betingelser, men minst ved ultralydbehandling. Enzymvaskemiddelet løste opp smuss ved å kløyve peptidbindinger i keratin, mens ultralydbehandlingen reduserte mekanisk friksjon og dermed fillting, krymping og tykkelsesøkning. Kombinasjonen av de to ga det beste resultatet på samtlige parametere.

Studien er gjennomført i laboratorium og sier ikke noe om langtidseffekter utover 10 sykluser. Enzymene som brøt ned keratin for å løse smuss, kan på sikt svekke selve ullfiberen — dette er ikke kvantifisert i studien.

Mekaniske egenskaper ved resirkulert bomullsdenim ble testet i henhold til internasjonale standarder (ikke eksplisitt navngitt i sammendraget) for strekkfasthet, rivstyrke og vevtetthet målt i GSM (gram per kvadratmeter). Prøvematerialet var avfallsdenim som ble resirkulert og blandet med råbomull fordi fiberlengden etter resirkulering var for kort til å spinnest alene. Statistisk sammenheng mellom egenskaper i avfall- og resirkulertdenim ble beregnet med Pearsons korrelasjonskoeffisient.

Resirkulert denim viste lavere strekkfasthet men høyere rivstyrke enn referansematerialet. For rivstyrke i innslaget (weft) mellom avfalls- og resirkulert denim var korrelasjonen r = 0,797 (p < 0,001), som indikerer en sterk positiv sammenheng. GSM var høyere i det resirkulerte stoffet, noe som tyder på økt materialtetthet. Forfatterne konkluderer med at materialet egner seg til produkter som veske og sko, men er mer forbeholdne med tanke på bruksklær.

Studien oppgir ikke eksakt hvilke teststandarder som ble brukt, og prøveutvalgets størrelse er ikke spesifisert i sammendraget. Resultatene er begrenset av tilgjengelig utstyr og kan ikke uten videre generaliseres til alle typer resirkuleringsprosesser.

Systematisk litteraturgjennomgang (critical review) av studier publisert de siste fem år som omhandler mikrofiber (MF)-utslipp under tekstilproduksjon — ikke fra forbrukervask, som er det mer studerte feltet. Kun 10 relevante studier ble identifisert. Gjennomgangen sammenlignet våtprosesser (farging, vasking, etterbehandling) med tørre prosesser (kutting, sying) og analyserte fibertype, prosesstype og lengde på frigjorte fiberfragmenter.

Våtprosessering frigjør i gjennomsnitt ~1 300 MF per gram stoff, mot ~700 MF/g for tørre prosesser — et forhold på 2:1. Farging alene frigjør ~800 MF/g. MF-lengden fra våtprosessering er 57 % kortere enn fra tørre prosesser, noe som kan gjøre dem vanskeligere å fange opp i avløpsrensing. Renseanleggers effektivitet for MF avhenger av fiberstørrelse, som igjen styres av fibertype og prosess.

Kun 10 studier er tilgjengelige på dette feltet, metodene varierer sterkt mellom dem, og rapporteringsformater er ikke harmoniserte — tallene er grove gjennomsnitt med stor usikkerhet. Studien sier heller ikke noe om helseeffekter av produksjonsutslippene.

60 sømprøver ble fremstilt av plain-vevd bomullsstoff ved systematisk kombinasjon av fem tråddensiteter (21–59 tex, der tex angir gram per 1 000 meter garn), seks stingtettheter (5–11 sying per tomme, SPI) og to sømsklasser (overlapping og lapped seam). Sømstyrke ble testet etter ASTM D 1683-04 med universaltestmaskin. En kunstig nevralt nettverk (ANN) med ett skjult lag ble trent med Levenberg-Marquardt-algoritmen i MATLAB og evaluert med RMSE (root mean square error), MAPE (mean absolute percentage error) og korrelasjonskoeffisient.

ANN-modellen oppnådde korrelasjonskoeffisient > 0,99 på trenings-, validerings- og testsett. På uavhengig verifiseringsdatasett var RMSE 2,38 N og MAPE 6,96 %, som er 15–30 % lavere prediksjonsfeil enn tidligere ANN-modeller for sømstyrke. Modellen fanget ikke-lineære samspill mellom stingtetthet, tråddensitet og sømsgeometri.

Modellen er trent på plain-vevd bomull og to sømsklasser — generaliserbarhet til strikkede stoffer, andre fibertyper eller mer komplekse sømskonstruksjoner er ikke dokumentert. Studien sier ingenting om sømstyrke etter gjentatt vask.

Normale humane bronkialepitelceller (NHBE) ble dyrket til full differensiering ved luft-væske-grensesnitt (air-liquid interface, ALI) — en modell som etterligner lungeslimhinnen bedre enn standard nedsenkede cellekulturmodeller. Cellene ble eksponert for 2 000 ufa rgede polyetylentereftalat (PET)-mikroplastfibre (84,80 µg/cm²) eller 2 000 fargede PET-fibre (129,86 µg/cm²) farget med dispersjonsfargen Disperse Violet 93 (DV93), samt DV93 alene (1 µg/mL). Effekter ble målt som celleviabilitet, transepitelial elektrisk resistans (TEER, mål på barrierefunksjon) og mRNA-ekspresjon av CYP1A1 og CYP1B1 (enzymer som aktiveres av aromatiske forbindelser).

Fargede PET-fibre ga større reduksjon i celleviabilitet og TEER enn ufa rgede fibre og ueksponerte kontrollceller. Både DV93 alene og fargede fibre ga signifikant oppregulering av CYP1A1 og CYP1B1 — dette ble ikke observert i den ufa rgede fibergruppen. Resultatet tyder på at dispersjonsfargestoffet løsner fra fiberen og utøver selvstendig toksisitet i biologiske systemer, utover den mekaniske effekten av fiberen selv.

Dette er en akutt cellestudie in vitro — den sier ikke noe om kronisk eksponering, reelle inhalasjonsdoser i hverdagssituasjoner, eller om funnene er direkte overførbare til mennesker som bærer syntetiske plagg. ALI-modellen er bedre enn standard cellekultur, men er fortsatt ikke lungevevsprøver fra faktisk eksponerte personer.

Laboratoriestudie der tre planteavledede fargestoffer — granateple-skall (Punica granatum), tagetes-blomster (Tagetes erecta) og gurkemeie (Curcuma longa) — ble påført et hybrid-stoff av bomull og jute. Fargeekthet ble målt etter ISO-standarder for vask og gnissing og rapportert på en skala fra 1–5 (grå skala). Strekkfasthet ble målt på fargede prøver. Fiberstruktur ble analysert med SEM (sveipelektronmikroskopi) og kjemisk binding bekreftet med FTIR-spektroskopi. Studien brukte i tillegg fuzzy-logikk-modellering for å gi en samlet kvalitetsscore.

Granateple-skall ga fargeekthet til vask på 4 (skala 1–5) og oppnådde den høyeste samlede kvalitetsscoren på 87,4 %. Til sammenligning scoret gurkemeie 3 og tagetes 3–4 for vaskefasthet. Strekkfasthet på stoff farget med granateple-skall økte med 15 % sammenlignet med ufarget stoff. Alle tre farginger ble vurdert som akseptable for gnissefasthet.

Studien oppgir ikke antall prøver eller statistisk usikkerhet for de rapporterte tallene, og det er uklart om fargingen ble gjort uten mordant eller med spesifikk mordant — noe som har stor innvirkning på fargeekthet og dermed overførbarheten av resultatene.

Laboratoriestudie der en ny fosfor-nitrogen-bor-forbindelse (TCPA), syntetisert fra melamin, fosforsyre og et bor-spiro-ring-system, ble påført bomullsstoff. LOI-verdi (Limiting Oxygen Index — den minimumskonsentrasjonen av oksygen i prosent som kreves for å opprettholde forbrenning; høyere er bedre) ble målt før og etter 50 vaskesykluser. Varmeutslipp (THR, Total Heat Release) ble sammenlignet med ubehandlet bomull. Røykutvikling, mekaniske egenskaper og forbrenningsmekanisme ble analysert via pyrolyse-GC/MS og kondensfasekjemi.

Ubehandlet bomull har typisk LOI rundt 18–20 %; TCPA-behandlet stoff oppnådde LOI på 49,0 ± 0,2 %, godt over selvslukningsgrensen på ~26 %. Etter 50 vaskesykluser falt LOI til 38,8 % — fremdeles betydelig over grensen. THR (totalt varmeutslipp) ble redusert med 61,9 % sammenlignet med ubehandlet bomull. Systemet er formulert uten formaldehyd og preserverer eller forbedrer mekanisk styrke i behandlet stoff.

Dette er en ren laboratoriestudie av selve flammehemmeren — ingen hudtoleransetesting eller migrasjonsmålinger er utført, og det er ikke kjent om TCPA selv eller nedbrytningsproduktene er hud- eller helsefarlige ved normal bruk av plagget.

Laboratoriestudie der to polymerer — PVP (polyvinylpyrrolidon) og en kopolymer PVP-co-PVI (polyvinylpyrrolidon-ko-polyvinylimidazol) — ble syntetisert i ulike molekylvekter og brukt som DTI-er (dye transfer inhibitors, fargestoff-transfer-hemmere) i avvaskingsprosessen etter reaktivfarging av bomullsstoff. Tre reaktivfargestoffer (Reactive Red 195, Reactive Blue 221, Reactive Yellow 145) ble testet. Fargefasthet til vask ble evaluert etter ISO 105-C06, fargestyrke (K/S-verdi) ble målt spektrofotometrisk, og miljøbelastning ble kvantifisert via COD (kjemisk oksygenforbruk i avløpsvannet) og forbruk av energi, vann og tid.

Den polymer-assisterte avvaskingsprosessen med kun tre trinn (mot konvensjonell flertrinns-metode) reduserte energiforbruket med 90 %, vannforbruket med 40 % og tidsforbruket med 50 % sammenlignet med konvensjonell prosess. Fargeekthet til vask ble forbedret i alle testede farger. Avløpsvannets COD-verdier var høyere i den nye prosessen, men dette tilskrives lavere vannvolum — konsentrasjonseffekt, ikke økt absolutt utslipp.

Studien er gjort i laboratoriet med syntetiserte polymerer og ikke i industriell skala; overførbarheten til faktiske produksjonslinjer, og særlig avløpsrensningens kapasitet ved høyere COD-konsentrasjoner, er ikke undersøkt.

Laboratoriestudie der overflaten av kationiserbar polyester (CDP — cationic dyeable polyester) ble forbehandlet med PVA (polyvinylalkohol) i kombinasjon med NaOH og ammoniumsulfat ((NH₄)₂SO₄) for å gjøre fiberen mottakelig for reaktivfargestoffer i stedet for de konvensjonelle dispersjonsfargene. Fargestyrke (K/S), fiksering (%), utmatting (%) og lysekthet (skala 1–8 per ISO 105-B02) ble målt. Kjemisk overflatemodifikasjon ble bekreftet med FTIR-spektroskopi. Sprengstyrke og fuktegenskaper ble også evaluert.

Best resultat ble oppnådd med 3 % PVA + NaOH + (NH₄)₂SO₄: fiolett-varianten viste høyest utmatting (27 %) og fiksering (20 %), mens blå-varianten oppnådde høyest K/S-verdi på 0,54. Alle prøver viste lysekthet 4–4,5. Til sammenligning gir konvensjonell reaktivfarging på bomull typisk fiksering på 70–80 %; de 20–27 % som oppnås her er betydelig lavere og indikerer at mye ufiksert fargestoff må vaskes bort.

Studien er laboratoriebasert med få prøver per fargevariant, og industriell skalering av PVA-forbehandling er ikke testet; dessuten er det ikke undersøkt om PVA-restene i det ferdige stoffet har noen hudmessig eller allergisk relevans.

Laboratorieutviklingsstudie der et nytt bio-basert flammehemmende middel (PmS) ble syntetisert fra degraderte soyamelprodukter og påført bomullsstoff ved 90 g/L i en pad-dry-cure-prosess. Flammeegenskaper ble målt som LOI (limiting oxygen index — minimum oksygenkonsentrasjon som opprettholder forbrenning), karbonlengde og konekalorimetri. Vaskeholdbarhet ble testet over 50 vaskesykluser. Kjemisk binding og fiberinntrengning ble bekreftet med FT-IR, XPS, SEM og EDS.

Behandlet stoff oppnådde LOI på 29,2 % (ubehandlet bomull ligger typisk rundt 18–19 %), og karbonlengden ble redusert til 68 mm. Etter 50 vaskesykluser var LOI fortsatt 25,3 % — stoffet var altså selvslokknende også etter gjentatt vask. Konekalorimetri viste reduksjon i total varmeutvikling med 29,7 % og i toppvarmeutvikling med hele 81,12 %. Mekanisk styrke, mykhet og luftgjennomtrengelighet ble opprettholdt.

Studien er utført i laboratorium med ett påføringsnivå (90 g/L) og én vevstype; overføring til industriell skala og andre vevkonstruksjoner er ikke demonstrert. Hudkontaktegenskaper og eventuelle utlekningsprodukter fra PmS er ikke undersøkt.

Eksperimentell studie der hybridgarn ble produsert med to spinneteknikker — core-spun (polyesterkjerne, viskoselomme) og siro-spun — og sammenlignet med konvensjonelle ringgarn av 100 % polyester og 100 % viskose. Av garnene ble det strikket 1×1 ribbstoffer som ble testet for bristestyrke, elongasjon, fuktighetsbehandling (moisture management), luftgjennomtrengelighet, vanndampgjennomtrengelighet og tørketid.

Hybridgarn forbedret stoffstyrken og kortere tørketid sammenlignet med 100 % viskose. Core-spun-garn med viskoselomme utenpå og polyesterkjerne inni ga best kombinasjon av styrke og tørkeegenskaper. Fukttransport og komfortegenskaper ble forbedret sammenlignet med rent polyester ved at viskoseoverflaten bidrar til bedre håndlag og absorpsjon. Eksakte tall (N/cm², minutter) er ikke oppgitt i sammendraget.

Studien oppgir ikke konkrete tallverdier i sammendraget, noe som svekker muligheten til å sette kvantitative minstekrav. Viskose er i seg selv produsert med karbondisulfid (CS₂); hybridkonstruksjonen løser ikke råvarespørsmålet, bare ytelsesprofilen.

Laboratoriestudie der sink/katekol-resinsbaserte mikrosfærer (Zn/CFRs) ble syntetisert hydrotermalsk og påført bomullsstoff i en pad-dry-cure-prosess. Antibakteriell aktivitet mot S. aureus, E. coli og C. albicans ble kvantifisert. Vaskeholdbarhet ble testet over 50 vaskesykluser. Morfologi, sinkionfordeling og vedheft ble karakterisert med SEM og spektroskopi. Mekaniske egenskaper og luftgjennomtrengelighet ble også målt.

Belegget oppnådde >99,99 % hemming mot alle tre testorganismer, og ytelsen ble opprettholdt etter 50 vaskesykluser. Zinket lekker ikke ut («non-leaching»), noe som skiller produktet fra nanosølv- og triklosan-løsninger. Tensil styrke, håndlag og luftgjennomtrengelighet ble ikke signifikant forringet av belegget.

Studien er utført i laboratorium og viser ikke hudtoleransedata eller toksikologisk profil for Zn/CFRs ved langvarig hudkontakt. Effekten på hudmikrobiomet ved daglig bruk er ikke undersøkt, og langtidsutlekking av sinkioner over mer enn 50 vask er ikke kvantifisert.

Optimeringsstudie der ull og nylon ble farget med naturlig ekstrakt fra Prangos ferulacea (L.) Lindl. Eksperimentdesign ble gjennomført med responsflatedesign (RSM), og kunstige nevrale nettverk (ANN) ble brukt til modellering av fargestyrke (K/S-verdi — forholdet mellom absorpsjon og spredning). Genetisk algoritme ble anvendt for å finne optimale betingelser. Sensitivity-analyse identifiserte hvilken parameter som bidro mest til K/S-verdien.

ANN hadde overlegen prediktiv nøyaktighet sammenlignet med RSM (minimum R² = 0,96 for ANN). For ull var pH den viktigste parameteren med 50 % bidrag til fargestyrken; for nylon var fargingstid den viktigste med 46 % bidrag. Optimale betingelser var for ull: 80,8 vekt% fargekonsentrasjon, 110,3 min, pH 6,1, 80,6 °C; for nylon: 68,6 vekt%, 102,5 min, pH 5,0, 95,0 °C. Naturlige mordanter påvirket fargestyrke og spektralmedgenskaper betydelig.

Studien optimerer fargestyrke (K/S), men rapporterer ikke vaskefasthet, gnidningsfasthet eller lysekthet — de kvalitetsmålene som faktisk betyr noe for et ferdigplagg i daglig bruk.

Komparativ laboratoriestudie der filament- og mikropolyesterstoff ble farget i to dybder (4 % og 7 % fargekurve) med rødt dispersjonsfargestoff, og deretter behandlet med konvensjonell reduktionsklarering (natriumhydrosulfitt) og tre grønne alternativer: Mega Clear, Prime Cleaner og Sera Fast. Ytelse ble evaluert som fargestyrke (K/S), vaskefasthet og gnidningsfasthet (ISO-standarder ikke oppgitt eksplisitt). Miljøbelastning ble målt som BOD (biokjemisk oksygenforbruk), COD (kjemisk oksygenforbruk) og TDS (totalt løst stoff) i avløpsvannet.

Hydrosulfitt ga størst reduksjon i fargestyrke (altså fjernet mest overflødig fargestoff), mens Mega Clear ga minst tap. Fasthetskarakterer var generelt sammenlignbare (4 til 4–5 på gråskala), med noe lavere våtgnidning. Hydrosulfitt ga størst tensiltapstyrke-reduksjon; grønne agenter ga minimalt tap. For avløpsvann ga de grønne alternativene lavere BOD, COD og TDS — unntatt Sera Fast. K/S-verdier var konsekvent lavere for filamentpolyester enn for mikropolyester ved begge fargedybder.

Studien tester kun én fargestofftype (rødt) i to dybder; resultatene er ikke nødvendigvis generaliserbare til andre farger, særlig mørke nyanser der reduktionsklarering er mer kritisk. Langtidsfasthet over gjentatte hjemmevask er ikke undersøkt.

Laboratoriestudie der hydrofobe dype eutektiske løsemidler (deep eutectic solvents, DES — en kategori designede løsemidler laget av to eller flere komponenter som danner eutektisk blanding med lavt smeltepunkt) ble brukt til selektiv oppløsning av PET fra bomull/polyester-blandingsstoffer. PET-utbytte og bomullsutbytte ble kvantifisert gravimetrisk. Fiberstruktur ble undersøkt med SEM (sveipelektronmikroskopi), termisk stabilitet med DSC (differensiell skannende kalorimetri) og TGA (termogravimetrisk analyse), kjemisk integritet med ATR-FTIR-spektroskopi, og mekaniske egenskaper (tenacitet, elongasjon) ble målt på gjenvunnet bomull.

PET ble fullstendig oppløst på 5 minutter — vesentlig raskere enn eksisterende metoder. Utbytte: 97 % for PET-gjenvinning og 100 % for bomull. SEM viste ingen morfologiske endringer i bomullsfibrene. Mekanisk testing avdekket likevel en nedgang på 28 % i tenacitet og 34 % i elongasjon for gjenvunnet bomull, til tross for uendret kjemisk struktur. DSC/TGA bekreftet at termisk stabilitet var bevart.

Studien er laboratoriebasert; DES-prosessen er ikke industrielt validert, og de hydrofobe løsemidlene som benyttes er ikke navngitt i sammendraget, noe som gjør uavhengig vurdering av giftighet og skalerbarhet vanskelig.

Eksperimentell studie der sinkoksid-nanopartikler (ZnO NPs) ble syntetisert in situ på ullstoff ved hjelp av ullfibrene selv som reduksjonsmiddel, kombinert med silankobling (silanol) som feste-agens. Tre behandlingsvarianter (ulike cappingmidler, kalt Sample A, B, C) ble sammenlignet mot ubehandlet kontrollstoff. Antibakteriell aktivitet ble testet mot S. aureus og K. pneumoniae; hydrofobi ble målt som vannkontaktvinkel (WCA); UV-beskyttelse som UPF (ultraviolet protection factor); branntreghetsegenskaper som tid til antenning og charlengde (forkullet lengde). Holdbarhet ble testet over 25 vaskesykluser.

Alle behandlede prøver viste >99 % reduksjon i bakterievekst mot begge teststammer. Vannkontaktvinkelen steg fra ~98° (kontroll) til opptil 163° (Sample B), noe som tilsvarer superhydrofob overflate. UPF økte fra 47,9 (kontroll) til mellom 57,9 og 369,1 avhengig av behandling. Branntid til antenning ble 28–65 % lengre; charlengde redusert 66–84 %. Etter 25 vask: antibakteriell effekt bevart, WCA ~118°, UPF ≥ 50,4 — alle funksjonelle egenskaper vedvarte.

Studien tester ikke hudsikkerhet, nanopartikkelutlekking til svette eller langtidseksponering — den måler kun funksjonelle tekstilegenskaper. Antibakteriell effekt er vist i laboratorium, ikke mot reell hudbakteriefloraeksponering.

Laboratoriestudie der det naturlige fargestoffet alizarin (antrakinon-aglykone fra krapplante, Rubia tinctorum) ble applisert på PET (polyetylentereftalat), resirkulert PET (rPET), polyamid og cellulosacetat i et superkritisk CO₂-medium (scCO₂ — CO₂ under trykk og temperatur over kritisk punkt, der det oppfører seg som løsemiddel) uten vann, mordant eller hjelpekjemikalier. Fargingsbetingelser: 120 °C, 34 MPa, 60 minutter. Fargestoffopptak (%), K/S-verdi (fargemetning), og fargeekthet ble sammenlignet med syntetisk dispersjonsfargestoff C.I. Disperse Yellow 54. To relaterte glykosider (ruberythric acid og lucidin primeveroside) ble inkludert som sammenligning.

Kun aglykone-formen (alizarin) viste høyt opptak: ≥65 % på PET, med et maksimalt opptak på 95,7 % ± 4,3 % på rPET. De to glykosidene viste lavt opptak (27,1 % ± 2,7 %) på grunn av hydrofili. Fargeekthet og K/S-verdier for alizarin i scCO₂ var sammenlignbare med eller høyere enn det syntetiske dispersjonsfargestoffet i vann. Prosessen er vann- og avløpsfri.

Studien måler ikke migrasjon av alizarin til kunstig svette (ISO 105-E04) eller hudkontaktsikkerhet — fargeekthet i tekstiltesting er ikke det samme som at fargestoffet ikke beveger seg mot hud under bruk.

Laboratoriestudie der bomullsgarn på konisk spole (cone yarn) ble farget med tre reaktivfargestoffer (rød FC-3B, gul FC-3R, marineblå DE) i et ikke-vannbasert medium av polydimetylsiloksan (PDMS — silikonbasert væske brukt som alternativ til vann i fargebad). Fiksering, fargemetning (K/S-verdi, dimensjonsløs mål der høyere verdi = dypere farge), fargeuniformen (ΔE — fargeforskjell mellom indre, midtre og ytre lag av garnspoolen) og fargeekthet (vask og gnissing) ble sammenlignet direkte med tradisjonell vannbasert reaktivfarging. PDMS ble gjenbrukt fem ganger med måling av K/S-stabilitet.

Fiksering i PDMS-badet: 90 % mot 61 % i tradisjonelt vannbad — en differanse på 29 prosentpoeng, som direkte tilsvarer redusert fargestoffutslipp til avløp. K/S-verdier i PDMS: 19,7 (rød), 18,1 (gul), 33,3 (marineblå) — henholdsvis 1,9, 2,1 og 1,5 ganger høyere enn tradisjonell farging. Fargeuniformitet var utmerket: ΔE < 0,5 mellom alle lag av garnspoolen (ΔE < 1 er praktisk talt usynlig for det blotte øye). Vask- og gnifsekthet økte med ≥ 0,5 gradskritt. PDMS ble gjenbrukt fem ganger uten målbart K/S-tap og satt ingen rester på bomullsgarnet.

Studien er utført på garnstadiet i laboratorium og sier ikke noe om PDMS-prosessens skalering til industriell produksjon, energiforbruk eller kostnad. Langtids fargeekthet etter gjentatte vask (f.eks. 20+ vask) er ikke rapportert.

Laboratoriestudie der bomullsstoff ble farget med naturlig ekstrakt fra mangoblader (Mangifera indica L.) og deretter fiksert med tre ulike mordanter: alun (Al₂(SO₄)₃·18H₂O), jernvitriol (FeSO₄·7H₂O) og lesket kalk (Ca(OH)₂). Vaskefasthet ble målt etter ISO 105-C06 og våtgnidningsfasthet etter ISO 105-X12, begge evaluert med gråskala. Statistisk analyse ble gjort med Kruskal–Wallis-test og Dunns post-hoc-test for å avgjøre om forskjellene mellom mordantene var signifikante.

Mordanttype hadde signifikant effekt på vaskefasthet (p = 0,018), der kalk ga høyest gjennomsnittsrang, fulgt av alun og jernvitriol. På våtgnidningsfasthet var det ingen signifikant forskjell mellom mordantene (p = 0,264). Konkrete gråskala-tall er ikke oppgitt i sammendraget, men rangordningen er klar: alkalisk fiksering med kalk er den beste løsningen for vaskedurabilitet med mangofarging.

Studien rapporterer rangeringsdata uten eksakte gråskalaverdier i sammendraget, noe som gjør det vanskelig å vurdere om fastheten er god nok i absolutt forstand — bare at kalk er best av de tre. Antall prøver og gjentakelser er ikke spesifisert.

Fire 100 % polyestermikrofiberstoff til sportsdrakter (mini mesh, polar eyelet, eyelet og interlock) ble testet for stivhet og mykhet i kontrollerte laboratoriebetingelser. Bøyelengde (cm) og bøyestivhet (flexural rigidity, målt i mg·cm) ble målt i begge retninger (maskekolonne og maskerekke). Statistisk analyse ble gjennomført med énveis ANOVA og Tukeys post-hoc-test (signifikansnivå p < 0,05) for å skille mellom stoftype.

Eyelet-stoffet hadde høyest mykhet i taktil følelse, men også høyest bøyelengde: 0,89 cm (maskekolonne) og 0,88 cm (maskerekke), med bøyestivhet 19,29 mg·cm i maskerekkeretning. Mini mesh hadde lavest bøyestivhet (7,00 mg·cm), altså mest pliant/smidig stoff. Polar eyelet viste lavest bøyelengde (0,65 cm i begge retninger), altså minst motstand mot bøying. Alle forskjeller mellom stofftypene var statistisk signifikante (p < 0,05).

Studien måler kun mekanisk stivhet, ikke svette­transport, luftgjennomtrengelighet eller termisk komfort — som alle er minst like viktige for faktisk komfortopplevelse. Kun fire spesifikke stoffer ble testet, og resultatene er ikke direkte generaliserbare til andre polyesterkonstruksjoner.

100 % polyester multifilament fleece-strikket stoff ble utsatt for standardvask, tørking og mekanisk abrasjon (simulert slitasje). Endringer i totalvekt, tykkelse, dimensjoner og relativ overflate ble målt for å kvantifisere mikrofiberutslipp. En ny metodikk for å beregne dekningsareal (cover ratio) av løse mikrofiberfragmenter fanget på stoffoverflaten ble utviklet og validert parallelt med standardmetodene.

Mengden frigjorte mikrofiberfragmenter økte kontinuerlig frem til den tredje til femte vaskesyklusen, deretter stabiliserte utslippet seg på et nesten konstant nivå. En stor andel av de frigjorte fragmentene stammer fra produksjonsprosessen — rester fra selve tilvirkningen — snarere enn fra fibernedbryting under bruk. Studien dokumenterer at fabrikk-forvask effektivt kan fange den største andelen av produksjonsrester ved første vask.

Studien er begrenset til ett spesifikt fleece-stoff og én polyestertype; utslippsmengder vil variere med garnkonstruksjon, strikkestruktur og vaskeparametere. Studien sier ikke noe om hvilken andel av fragmentene som faktisk penetrerer biologiske barrierer eller hvilken helserisiko de utgjør.

Laboratoriestudie der polycotton-vevnader ble behandlet med den nyutviklede HHeAA-prosessen (heated high-ethanol alkaline aqueous) — en alkalisk vannløsning med høyt etanolinnhold, uten katalysator. PET-hydrolysegraden ble målt ved vekttap og kjemisk analyse; bomullsegenskapene ble kontrollert etter behandling. Prosessen ble testet ved 70, 80 og 90 °C, og deretter oppskalert med redusert væske/fast-stoff-ratio (liquid-to-solid ratio, L/S). Sammenligningsgrunnlaget er konvensjonelle alkaliske hydrolyse-metoder som krever høyere temperaturer, lengre tid eller katalysator.

Ved 90 °C i 20 minutter ble nær fullstendig PET-hydrolyse oppnådd. Oppskaleringseksperimentet viste komplett PET-hydrolyse og reduserte L/S-forholdet dramatisk fra 40 til 7 liter per kilo materiale — en faktor 5,7 nedgang som direkte påvirker kjemikalieforbruk og prosessvolum. Bomullen beholdt det meste av sine mekaniske egenskaper etter behandling. Tilsvarende resultater ble oppnådd ved lavere temperaturer (70–80 °C) med lengre reaksjonstid.

Studien er utført i laboratoriet og bekrefter ikke industriell gjennomførbarhet ved full skala, kostnadsparitet med virgin-fiber eller kvaliteten på det gjenvunne PET i nedstrøms anvendelse.

Laboratoriestudie der strikket bomullsstoff i to mørke farger (svart og blå) ble behandlet med Fenton-oksidasonsprosess (14 mM Fe²⁺ og 280 mM H₂O₂ ved 40 °C) som forbehandling før mekanisk gjenvinning. Prøvestørrelse: 300 cm² per prøve. Fargestyrken ble målt med UV/VIS-spektrofotometri (K/S-verdi, mål på fargemetning); fiberstruktur ble undersøkt med FTIR-spektroskopi og mikroskopi; mekaniske egenskaper ble målt som tenacitet (strekkstyrke per vektenhet) og elongasjon (forlengelse ved brudd). Etter avfarging ble stoffet makulert for å vurdere resirkulerbarhet.

Avfargingseffektiviteten var 61,5 % for svart og 72,9 % for blå bomull. Mikroskopi bekreftet synlig bleking. Mekanisk testing viste redusert tenacitet og elongasjon etter behandling, noe som indikerer at oksidasjonen angriper selulosestrukturen i tillegg til fargemolekylene — bekreftet av FTIR og redusert termisk stabilitet. Makulering ga bedre fiberåpning, men kortere resterende fiberlengde etter forbehandling sammenlignet med ubehandlet stoff.

Studien er et «proof-of-concept» og oppgir ikke hvor stor andel av styrketapet som er akseptabelt for reell gjenbruk av fiberen; den sier heller ikke noe om kjemikaliekostnader eller skalering.

Komparativ studie av pilling (nuppe-dannelse) i vevde stoffer av lin, hamp og lin/hamp-blanding, alle i lærred (plain weave) med 28 tex garnfinhet i både renning og innslag. Pillingstester ble utført på Martindale-apparat (MESDAN-LAB, Code 2561E) i henhold til standard LST EN ISO 12945-2:2000 ved 125, 500, 1000 og 2000 sykluser. Pillingsgrad vurderes på skala 1–5, der 5 er ingen pilling og 1 er intens pilling. Stoffene ble testet både uten og med enzymatisk anti-pillings-etterbehandling (enzymet BEIZYM UL).

Linhamp-blanding falt fra pillingsgradene 0,5 etter 125 sykluser til 1,5 etter 2000 sykluser, mens rent lin holdt seg stabilt på 1,0 gjennom hele testperioden — altså dårligere utgangsverdi, men stabilt. Hampstoff viste seg mest motstandsdyktig mot pilling. Enzymatisk etterbehandling med BEIZYM UL løftet pillingsgarden for linstoff til 1,0 og for hamp/blanding til 0,5. Den enzymatiske behandlingen hadde størst positiv effekt på lin og minst på hamp, fordi hamp i utgangspunktet allerede er robust.

Studien måler kun pilling i én vevbinding (lærred) og én garnfeinhet; resultatene er ikke nødvendigvis overførbare til strikk, andre bindinger eller finere/grovere garn.

Analytisk-kjemisk metodestudie der to ulike polyestertyper (PES) ble utsatt for akselerert hydrolytisk alkalisk nedbrytning i laboratorium, simulert som sjøvann. Kjemikalier som lekket ut i løsningen ble ekstrahert med fast-fase-ekstraksjon (SPE) og kvantifisert med HPLC-HRMS/MS (væskekromatografi koblet til høyoppløselig massespektrometri). I tillegg ble ikke-målrettet screening («non-target analysis») brukt for å identifisere ukjente forbindelser.

13 forbindelser ble kvantifisert; 10 ble detektert i begge polyestertyper, mens tre (benzothiazol, 4-nitrofenol og 2,6-dikloro-4-nitroanilin) var typespesifikke. Deteksjonsgrenser var 0,7–3,3 ng/mL (nanogram per milliliter); inter-dag presisjon var 0,08–8,85 %, og gjenfinnelse var 65–120 %. Den ikke-målrettede screeningen identifiserte totalt 79 forbindelser (55 i positiv ionemodus, 24 i negativ). Tre av de polyestertypespesifikke forbindelsene er kjemikalier med kjent toksikologisk bekymring.

Nedbrytningsmediet er simulert sjøvann i laboratorium og er mer aggressivt enn normale bruksforhold; frigjøring under faktisk bruk og vask er ikke målt. Studien er primært en metodeutvikling og kvantifiserer ikke biologisk opptak eller toksisitet hos mennesker.

Eksperimentell studie der bomullstekstilet ble tørket i en modifisert varmepumpetørketrommel med ekstern luftfiltrering. Trommelhastighetene ble systematisk variert: standard 58 omdreininger per minutt (rpm), redusert 10 rpm, økt 70 rpm, og kombinerte fasestyrte mønstre. Fibertap ble målt gravimetrisk (massen av fibrer fanget i filteret). Tørketid og energiforbruk ble registrert for hvert regime. Regresjonsanalyse ble brukt for å identifisere hvilken variabel – hastighet, tid eller totalt antall trommelomdreininger – som best predikerer fibertap.

Kjøring ved 70 rpm (mot standard 58 rpm) reduserte fibermassen med 77 %, men økte tørketid og energiforbruk med henholdsvis 34 % og 35 %. Kjøring ved 10 rpm ga tilsvarende reduksjon i fibertap, men enda lengre tørketid. Fasestyrte strategier oppnådde inntil 50 % reduksjon i fibertap med mer moderate kostnader: 29 % lengre tørketid og 17 % høyere energibruk. Regresjonsanalysen viste at totalt antall trommelomdreininger (hastighet × tid) er den sterkeste prediktoren for både fibertap og energiforbruk.

Studien er gjort på bomullsstoffer i laboratorium med én trommelmodell; resultater kan variere mellom maskintyper og stoffkonstruksjoner. Fibertap under vask (som er en annen og ofte større kilde) er ikke inkludert i studien.

Studien tester en optimalisert fikseringsmetode for plantebaserte (naturlige) fargestoffer på funksjonelle tekstiler med antibakteriell etterbehandling. Fikseringsagenten kombinerer høytemperaturdamping og mild kjemisk kryssbinding. Fargeektheten ble målt som vaskeekthet (skala 1–5) etter 25 vaskesykluser og lysekthet (skala 1–5) etter 120 timers eksponering; antibakteriell effekt ble målt som prosentvis reduksjon av bakterievekst. Metoden er ikke oppgitt etter navngitt ISO-standard, men testoppsett og måleparametere er konsistente med konvensjonell tekstiltesting.

Etter 25 vask oppnådde det antibakterielle stoffet vaskeekthet 2,7 (på en skala der 1 er dårligst og 5 er best) og en fargerestrate på 70,1 %. Lysektheten falt fra 5 til 3,9 etter 120 timers lyseksponering. Den antibakterielle raten var fortsatt 91,6 % etter vask, noe som tyder på at den funksjonelle behandlingen er mer stabil enn fargestoffet.

Studien oppgir ikke hvilke spesifikke plantefargestoffer som ble brukt eller hvilket substrat (fibertype) som ble testet, noe som gjør det vanskelig å generalisere direkte. Antibakteriell effekt er målt i laboratorium, ikke under reelle bruksforhold med svette og friksjon.

Studien undersøker reaktivfarging av bomullsstoff i tre ikke-vandige alkanløsemidler (heptan, oktan, nonan) ved hjelp av biodegraderbare sekundæralkoholetoksilat-tensider (SAE) som danner omvendte miceller. Farge­yield, jevnhet, vaskeekthet, gnisseekthet og lysekthet ble målt etter AATCC-standarder; overflateegenskaper ble kontrollert med scanning-elektronmikroskopi (SEM). Løsemiddelgjenvinning ble kvantifisert ved enkel destillasjon.

Fargeopptak i ikke-vandig medium var 4,7–123,5 % høyere enn i vannbasert farging for batch-prøver, og 73,1–91,8 % høyere for standardprøver. Begge systemer oppnådde god til utmerket vaskeekthet, gnisseekthet og lysekthet. Mer enn 97 % av alkanløsemidlene ble gjenvunnet ved destillasjon, noe som potensielt eliminerer en stor del av avløpsvannet fra fargeprosessen.

Metoden er demonstrert i laboratorieskala; industriell skalering, faktiske kostnader og HMS-profil for alkanløsemidler er ikke vurdert i studien. Funn kan ikke direkte oversettes til krav til eksisterende leverandører uten at prosessen er kommersialisert.

Bomull og silketekstiler ble farget med ekstrakt av Curcuma longa (gurkemeje) med og uten metallbitstoffer (mordanter): kobbersulfat (CuSO₄·5H₂O) og jernssulfat (FeSO₄·7H₂O). Fargestyrke ble målt som K/S-verdi (Kubelka-Munk-koeffisient, høyere verdi = mer farge). Fargeekthet ble vurdert etter ISO-skalaen 1–5 for vask, syre- og alkaliperspirering, tørr gnissing og lys. Antibakteriell aktivitet mot meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA) ble bestemt som prosentvis bakteriostatisk reduksjon.

Vaskeekthet ble vurdert til 2–3 (moderat til god) for de fleste varianter, men silk med jernsulfat-mordant oppnådde karakter 4. Syre- og alkaliperspiringsekthet var god til utmerket (4–5) for alle varianter uten mordant. Tørr gnisseekthet var god til utmerket (4–5) på tvers av alle prøver. Lysektheten var derimot svak: karakter 1–2 for alle varianter — fargen falmer raskt i lys. Alle bomullsvarianter, og umordantert silke og silke med kobbermordant, oppnådde 100 % bakteriostatisk reduksjon mot MRSA.

Studien er utført i laboratorium under kontrollerte betingelser; reell bruk med kombinert svette, friksjon og lys vil sannsynligvis gi raskere fargeforringelse. Kobber- og jernmordanter er tungmetaller som kan utgjøre egne miljø- og hudrisikoer, noe studien ikke adresserer.

Laboratoriestudie der bomullsstoff ble modifisert med fytosynteti­serte sølvnanopartikler (AgNPs, gjennomsnittsstørrelse 81,96 nm, PDI 0,191 – der PDI, Polydispersity Index, angir spredningen i partikkelstørrelse) og N-(2-hydroxy)-propyl-3-trimetylammonium-kitosan (HTCC), bundet kovalent til stoffet via kjemikaliet DMDHEU (dimetyloldihydroksy­etylenurea) gjennom en pad-cure-prosess. Antibakteriell effekt ble testet mot E. coli og S. aureus. Vaskefasthet ble evaluert over 20 vaskesykluser. Antioksidantkapasitet ble målt med ABTS-fradikalbinding (ABTS er en standardtest for frie radikaler). Fargestofftilhørighet ble kvantifisert med K/S-verdi (mål for farge­dybde, der høyere verdi = dypere farge).

Cotton-DHA (DMDHEU + HTCC + AgNPs) ga 99,81 % hemming mot E. coli og 99,29 % mot S. aureus. Etter 20 vaskesykluser ble >90 % hemming opprettholdt. HTCC alene ga >94 % hemming; kombinasjonen med AgNPs løftet dette til >99 %. ABTS-fangstrate var 72,51 % for Cotton-DHA mot 4,20 % for ubehandlet bomull. K/S-verdien økte fra 0,30 til 2,58, noe som indikerer vesentlig bedre fargestoffopptaksevne ved naturalfarging.

Testen er gjennomført in vitro mot laboratoriestammer av to bakterier og sier ikke noe om effekten på hudens naturlige mikrobiom under reelle bruksforhold; DMDHEU som binde­middel medfører risiko for formaldehydavgivelse som må verifiseres med uavhengig produkttest.

Laboratoriestudie der et biobasert flammehemmende middel (PALA, syntetisert av fytinsyre og L-arginin) ble kombinert med reaktivfarger i ett felles badetrinn på lyocellstoff. Tre fargevarianter (rød, gul, blå) ble testet. Flammehemming ble målt som LOI-verdi (Limiting Oxygen Index – den laveste oksygenkonsentrasjonen som holder forbrenning i gang; høyere tall betyr vanskeligere å antenne) og med kjeglekalorimetri. Vaskeholdbarhet ble kontrollert etter 50 vaskesykluser. Fargedybde ble kvantifisert som K/S-verdi (fargedybde, høyere er mørkere).

Startverdi for LOI oversteg 49,5 % for alle tre fargevarianter; etter 50 vask lå LOI fortsatt over 30,0 % (ren bomull ligger typisk rundt 18 %). Kjeglekalorimetri viste lavere toppverdi for varmeavgivelseshastighet sammenlignet med ubehandlet lyocell, mens total varmeavgivelse var omtrent uendret. K/S-verdien for den blå varianten nådde 11,5, og alle fargede prøver hadde marginalt høyere fargedybde enn kontrollprøven som kun var flammehemmet uten farging – altså øker PALA faktisk fargeopptak.

Studien er gjennomført i laboratorium og oppgir ikke hudkontakt, migrasjon av PALA til svette eller evt. toksikologisk profil for nedbrytningsprodukter. Kun én leverandørs lyocellkvalitet er testet, og overførbarheten til andre vevtyper og garnkonstruksjoner er ikke dokumentert.

Laboratoriestudie der polylysin (PLL) ble tverrbundet med genipin (GNP) til et kationisk blåfargestoff (PLL-GNP) og påført oksidert bomullsstoff via Schiff-basereaksjon (kovalent binding mellom aldehydgrupper på bomullen og amingrupper i fargestoffet). Optimalisering av pH, masseforhold og reaksjonstid ble gjennomført systematisk. Fargeekthet mot vask og gnissing ble testet; lysekthet er oppgitt som et svakhetspunkt. UV-beskyttelse (UPF-verdi), antioksidantaktivitet og antibakteriell effekt mot E. coli og S. aureus ble målt, og funksjonene ble kontrollert etter gjentatte vask.

Ved 4 g/L fargekonsentrasjon ble 34 % av fargestoffet tatt opp (134 mg/g stoff), og K/S-verdien nådde 6,8 – uten bruk av uorganiske salter eller alkalier. Fargeektheten mot vask og gnissing var god. Antibakteriell effekt mot begge bakteriestammer oversteg 95 %, antioksidantaktivitet oversteg 75 %, og UPF-verdi nådde 30 – alle verdier opprettholdt etter gjentatte vask. Lysekthet er den dokumenterte svakheten.

Studien er rent kjemisk-laboratoriebasert og sier ingenting om hudkontakt, sensibilisering eller om PLL-GNP migrerer til svette under bruk. Lysektheten er erkjent utilstrekkelig, noe som begrenser bruken til plagg uten direkte soleksponering.

Kjemisk resirkuleringsstudie med sekvensiell hydrolyse og glykolyse av polycotton-avfall (44 % bomull / 56 % polyester). Bomullsfraksjonen ble hydrolysert med 43 vekt-% saltsyre ved romtemperatur i 24 timer; polyesterfraksjonen ble deretter omdannet til bis(2-hydroxyetyl)tereftalat (BHET) via glykolyse. Prosessen ble skalert fra 1 mL laboratorienivå til 0,1 L, 1,0 L og til et 230 L pilotanlegg med reelt forbrukeravfall.

Bomullsfraksjonen ga 75 % molært glukoseutbytte fra den opprinnelige cellulosemengden. Polyesterfraksjonen ga BHET i 78 % isolert utbytte med >98 % renhet. Resultatene var konsistente på tvers av alle skaleringstrinn, inkludert pilotanlegget med blandet forbrukeravfall – altså virkelige plagg med fargestoffer, trykk og andre komponenter.

Studien sier ikke noe om hva som skjer med fargestoffene i glukosehydrolysatet – eventuelle fargereststoffer kan redusere verdien av sukkerfraksjonen. Prosessen bruker konsentrert saltsyre, som stiller krav til industriell håndtering og nøytralisering; det er ikke en prosess en vanlig innsamlingsordning kan utføre selv.

Laboratoriestudie med fullfaktoriell forsøksplan der reaktivfargede og karfargede bomullsstoffer ble behandlet med kombinerte reduktive og oksidative avfargingsprosesser. Statistisk analyse (ANOVA, signifikansnivå α = 0,05) ble brukt for å identifisere hvilke parametere (temperatur, reagens, tid) som påvirker strekkstyrke og avfargingseffektivitet. Den optimaliserte oppskriften ble validert på reelle forbrukerplagg. Avfargingseffektivitet ble målt som K/S-verdi; tekstilkvalitet ble evaluert gjennom strekkstyrke (tenasitet), pilling og luggete overflate.

Temperatur var den sterkeste enkeltfaktoren for fargejerning. Den optimaliserte prosessen fjernet 98–99,5 % av fargen og bevarte 95 % av stoffets opprinnelige tenasitet. For reelle forbrukerplagg ble avfargingseffektiviteten >90 %, noe som bekrefter at metoden er overførbar fra laboratorium til praktisk bruk.

Studien tester isolerte stoff­prøver – ikke ferdige plagg med sømmer, knapper og blandingsfibre. Avfargingsprosessen er kjemisk krevende, og kostnad og miljøpåvirkning av prosessen selv er ikke kvantifisert i studien.

Livsløpsanalyse (LCA – en systematisk kartlegging av miljøpåvirkning fra råvare til avfallshåndtering) av en sykkeldrakt produsert med prinsipper for nærproduksjon og sirkulær økonomi i Europa. Marine mikroplastutslipp ble inkludert som egen påvirkningskategori. Scenarioanalyser ble gjennomført for variasjoner både i produksjonsfasen og bruksfasen. Studien er ikke basert på plagg-til-hud-målinger, men på systemnivå-modellering.

Energibruk ble identifisert som den dominerende driveren for miljøpåvirkning. Mikrofiberutslipp til det marine miljøet ble funnet å ha samme størrelsesorden som skade fra marin eutrofiering (overgjødsling av hav). Tiltak i produksjonen kan redusere total miljøpåvirkning med 10–14 %, mens endringer i bruksfasen (f.eks. vaskevaner) kan gi opptil 33 % reduksjon. Marine mikrofiberutslipp stammer i stor grad fra feilaktig avfallshåndtering, ikke primært fra vask.

LCA-resultater er sensitive for systemgrenser og datakilder; studien gjelder én spesifikk sykkeldrakt og kan ikke uten videre generaliseres til andre plaggtyper eller produksjonskonfigurasjoner.

Systematisk oversikt og meta-analyse av 158 studier med til sammen 1 347 638 dermatittpasienter hentet fra PubMed, Embase og Web of Science frem til september 2025. Proporsjons-metaanalyse ble gjennomført med en random-effects-modell (tilnærming som tar høyde for variasjon mellom studier). Klinisk relevans – det vil si andelen positive patch-tester som faktisk forklarer pasientens hudsymptomer – ble vurdert separat. Fem vanlige formaldehyd-frigjørere (quaternium-15, 2-bromo-2-nitropropane-1,3-diol, diazolidinyl urea, DMDM hydantoin og imidazolidinyl urea) ble analysert som egne undergrupper.

Samlet prevalens for formaldehydallergi var 2,88 % (95 % konfidensintervall: 2,55–3,24 %); klinisk relevans var 41,57 %, noe som betyr at nær halvparten av positive tester skyldtes reell eksponering. Quaternium-15 hadde høyest klinisk relevans blant frigjørerne (55,67 %). Prevalensen var høyest i Nord-Amerika (6,8 %) og på sammenlignbart nivå hos barn (2,96 %) og voksne (2,61 %). Det var ingen signifikant forskjell mellom pasienter med og uten atopisk dermatitt (eksem).

Metaanalysen er basert på pasienter som allerede er henvist til hudpoliklinikk, og overrepresenterer dermed personer med kjente hudproblemer – prevalensen i normalbefolkningen er sannsynligvis lavere; studien sier heller ikke noe spesifikt om hvilke plaggtyper som er den primære eksponeringskilden.

Komparativ LCA av hampefiberproduksjon versus bomullsfiberproduksjon, med funksjonell enhet 1 hektar dyrket areal. Datagrunnlaget er hentet fra fagfellevurdert litteratur. Vurderte miljøkategorier er eutrofieringspotensial (kg N-ekvivalenter), globalt oppvarmingspotensial (kg CO₂-ekvivalenter) og forsurningspotensial (kg SO₂-ekvivalenter). Sensitivitetsanalyse ble gjennomført ved å variere energi-, elektrisitets- og gjødselforbruk med ± 20 %.

Bomull ga 69,6 kg N-ekv. for eutrofiering mot hampens 3,6 kg N-ekv. (faktor ~19). Globalt oppvarmingspotensial var 7 903 kg CO₂-ekv. for bomull mot 1 374 kg CO₂-ekv. for hamp (faktor ~5,8). Forsurningspotensial var 65 kg SO₂-ekv. (bomull) mot 15 kg SO₂-ekv. (hamp) (faktor ~4,3). Sensitivitetsanalysen viste at endringer i ± 20 % i nøkkelinnsatsfaktorer ga under 10 % endring i alle tre kategorier for begge fiber, noe som indikerer robuste resultater. Hamp tilbyr i tillegg karbonbinding og er allsidig anvendelig.

Den funksjonelle enheten er per hektar areal, ikke per kilo fiber eller per plagg – hamp og bomull gir ulik fibermengde per hektar, noe som påvirker sammenligningen; studien dekker heller ikke kjemisk behandling etter dyrking (røyting, bleking, farging), som kan utjevne noe av fordelen.

LCA av fem strikket jersey-stoff med varierende andel av jomfru-, post-industriell resirkulert og post-forbruker resirkulert bomull. Studien evaluerte multiple miljøpåvirkningskategorier, inkludert vannknapphets­potensial (Water Scarcity Potential, WSP). Primære datainnganger er produksjonsprosesser for spinning, farging og ferdiggjøring. Systemgrenser og allokerings­metode er ikke detaljert i sammendraget.

Spinning, farging og ferdiggjøring sto for 96 % av total vannknapphets­påvirkning på tvers av alle fem stoff. Blant råmaterialene hadde økologisk bomull (organisk bomull) den høyeste WSP-andelen med 54 %, etterfulgt av post-forbruker resirkulert bomull (24 %) og post-industriell resirkulert bomull (22 %). Post-industriell resirkulert bomull hadde altså lavere WSP enn post-forbruker resirkulert og lavere enn jomfru­bomull. Studien påpeker at eksisterende LCA-metodikk mangler en standardisert metrisk for å kvantifisere gevinsten av å erstatte jomfrufiber med resirkulerte alternativer.

Studien oppgir ikke de eksakte LCA-tallene for alle påvirkningskategorier i sammendraget, og mangelen på en standardisert gevinst-metrikk for resirkulert innhold gjør det vanskelig å sette konkrete krav til resirkulert andel basert på denne studien alene.

Laboratoriestudie der polyester/bomull-stoff (PC-stoff) ble behandlet med en sol-gel-coating basert på silankobler KH-560, etylortosilikat (TEOS), kitosan og etanol. Prosessparametere ble optimert gjennom et ortogonalt forsøksdesign. Anti-pilling ble testet og gradert (skala 1–5 der 5 er best), antibakteriell effekt ble målt mot E. coli og S. aureus som prosentvis hemmingrate. Overflatestruktur ble analysert med skanning­elektronmikroskopi (SEM) og infrarødspektroskopi (FTIR). Luftgjennomtrengelighet og mekanisk styrke ble målt før og etter behandling.

Optimal formulering (TEOS:KH-560 volum­ratio 1:3, kitosankonsentrasjon 10 g/L, dypptid 60 minutter, vanninnhold 1:2) ga anti-pilling-grad 4–5 og antibakteriell rate på 99,99 %. Coating-en forbedret anti-pilling med 2–3 grader sammenlignet med ubehandlet stoff. Stoffstyrken økte signifikant, mens luftgjennomtrengeligheten forble praktisk talt uendret etter behandling. Ingen konkrete tall for vaskefasthet av de funksjonelle egenskapene er oppgitt i sammendraget.

Studien rapporterer ikke vaskefasthet for antibakteriell effekt eller anti-pilling-grad, noe som er den kritiske mangelen for et plagg i kommersiell bruk; antibakteriell effekt på 99,99 % målt in vitro (i laboratorium mot renkulturer av bakterier) sier ikke noe om effekten under reelle slitasjeforhold med hudkontakt og gjentatt vask.

LCA-studie (livsløpsanalyse) basert på ISO 14040/14044, med data fra faktisk produksjon i Kina i 2021. To typer resirkulert polyesterkorttålefiber (RPSF) ble sammenlignet med jomfruelig polyesterkorttålefiber (PSF): én produsert via flakespinning av PET-flasker («bottle flake spinning») og én via «popcorn spinning» (en prosess der brukte PET-produkter ekspanderes termisk til granulat). Miljøindikatorene globalt oppvarmingspotensial (GWP, kg CO₂-ekvivalenter), primær energibruk (PED, MJ) og vannforbruk (WU, liter) ble beregnet og sammenlignet mot PSF som referanse.

RPSF via popcorn spinning presterte best: GWP 48 % lavere, PED 46 % lavere og WU 33 % lavere enn jomfruelig PSF. RPSF via flakespinning ga også lavere miljøpåvirkning enn jomfruelig polyester, men i mindre grad enn popcorn spinning. Studien etablerte spesifikke karbonallokasjonsfaktorer for å håndtere flerbruk av råvaren, i tråd med internasjonale standarder.

LCA er sensitiv for systemgrenser og allokeringsprinsipper — resultatene gjelder spesifikt Kinas energimiks og produksjonsforhold i 2021 og er ikke direkte overførbare til europeisk eller global produksjon. Studien dekker ikke mikrofiberutslipp fra ferdige plagg i bruksfasen, som er en vesentlig miljøbelastning for polyester.

Eksperimentell studie der stoffer med 30 % mekanisk resirkulert polyesterfiber — resirkulert én, to eller tre ganger (rPES-1, rPES-2, rPES-3) — ble sammenlignet med jomfruelig polyester (PES). Mikrofiberutslipp (MPF, mikroplastfibre) ble målt under simulert slitasje med Martindale-apparat og ICI Pilling Box, og under vask etter ISO 4484-1:2023 (internasjonal standard for mikroplast fra tekstilkilder). Garnhårighet og fiberstruktur ble analysert for å kartlegge mekanismer.

Ved vask var det ingen klar forskjell mellom PES og rPES-1 (ca. 1,4 ganger høyere for rPES-1, innenfor usikkerhetsmargin). rPES-2 frigjorde imidlertid ca. 4,3 ganger og rPES-3 ca. 6,2 ganger mer MPF enn jomfruelig PES ved vask. Under tørrslitasje (Martindale/ICI) var mønsteret annerledes enn ved vask, noe som understreker at vektede konklusjoner basert på vasketester alene underestimerer total fiberavgivelse. Økt garnhårighet og fiberfragmentering med hver syklus bekreftet kumulativ strukturell nedbrytning.

Studien bruker 30 % rPES-innblanding som fast variabel — resultater kan avvike for stoffer med høyere eller lavere andel resirkulert fiber. Vasketestene er utført under standardiserte laboratoriebetingelser som ikke fullt ut gjenspeiler variasjon i forbrukervask (temperatur, vaskemiddel, maskintype).

Retrospektiv kohortstudie fra ett senter i Tyrkia, med data fra 2 592 pasienter patch-testet med formaldehyd (FA) 1 % eller 2 % i vann og minst én formaldehydfrigjører (FR) i perioden 1996–2024. Studien sammenlignet sensitiviseringsrater og klinisk allergisk kontaktdermatitt (ACD) før og etter EUs forbud mot FA og Quaternium-15 i kosmetikk (2019) og Tyrkias tilsvarende forbud (2021). Patch-testing fulgte europeisk standardprotokoll.

FA/FR-sensitiviseringsprevalens var 1,9 % (48 av 2 592 pasienter). De hyppigste sensitivisererne var hexahydro-1,3,5-tris-(2-hydroxyethyl)triazin (0,7 %) og Quaternium-15 (0,6 %). ACD ble bekreftet hos 37,5 % av de sensitiviserte (18 av 48), primært som håndeksem fra ikke-yrkesmessig eksponering for skyllbare kosmetikk (f.eks. sjampo), og 16,7 % var yrkesmessig (frisører, metallarbeidere). Viktig funn for screening: FA 1–2 % i vann klarte ikke å avdekke FR-sensitivisering i 31,9 % av tilfellene (15 av 47 pasienter). Etter forbudet i 2021 ble det ikke registrert ett eneste nytt tilfelle av FA/FR-utløst ACD i studieperioden.

Studien er fra én klinikk og dominert av eksponering fra kosmetikk, ikke tekstiler direkte — det er ikke mulig å isolere tekstileksponering som årsak fra sammendraget. Null tilfeller etter 2021 er et sterkt signal, men det korte observasjonsvinduet etter forbudet gjør det for tidlig å trekke endelige konklusjoner om langtidseffekten.

Laboratoriestudie der et Coolmax/bomull-vev med dobbeltsidig struktur (Janus-konfigurasjon) ble fremstilt og deretter dip-coated med en kitosan/fytinsyre/TiO₂-blanding (0,5 vektprosent TiO₂). Fukttransport ble målt som tid fra vann treffer den hydrofobe innersiden til det er absorbert av den hydrofile yttersiden. Flammehemming ble testet med vertikal brenntest, LOI (Limiting Oxygen Index – den laveste oksygenkonsentrasjonen i luft som holder forbrenning i gang) og konusokalorimeter for varmefrigjøring. Slitestyrke og luftgjennomtrengelighet ble også evaluert.

Fukttransporten gjennom Janus-strukturen tok 4,6 ± 0,45 sekunder. LOI steg fra 19,03 ± 1,25 for ubehandlet stoff til 35,3 ± 1,93 for CS-PA@TiO₂-prøven; verdier over 26 regnes som flammehemmende. Karbonresten (char residue) ved brenning økte til 7,61 %. Topp-varmefrigjøringshastigheten (peak heat release rate) falt med 65 % og total varmefrigjøring med 47 % sammenlignet med ubehandlet Janus-stoff. Stoffet viste selvslokking i vertikal brenntest og opprettholdt mekanisk styrke og slitestyrke etter behandlingen.

Studien er gjennomført i laboratorium uten testing på menneskelig hud eller under reelle bruksforhold; det er ikke rapportert data for vaskefasthet til flammehemmingen, noe som er avgjørende for et plagg som brukes gjentatte ganger.

Laboratoriestudie der fargestoff ble ekstrahert fra skall av appelsin, sitron og grapefrukt og påført to stofftyper – 100 % bomull og 50/50 polyester/bomull-blanding – med konvensjonell vannbasert metode. Fargeekthet ble evaluert for vask, lys, gnissing (rubbing) og svette i henhold til ikke nærmere spesifiserte standardmetoder. Resultatene er oppgitt som karakterer på en fasthetsgradering, men eksakte tall er ikke gjengitt i sammendraget.

Appelsinfarge ga den beste helhetsprestasjonen på begge stoff, med polyester/bomull som marginalt bedre enn ren bomull i vaskefasthet. Sitronfargen viste bedre vaskefasthet enn de øvrige, men hadde også høyere smittepotensial (staining). Grapefruktfargen skilte seg ut med god vann- og svettfasthet. Ingen av fargene er rapportert å ha oppnådd karakteren «dårlig» på noen prøve, noe som antyder at sitrusfargene er brukbare som naturfarger.

Sammendraget oppgir ikke konkrete karaktertall, noe som gjør det vanskelig å vurdere om fargene faktisk møter kommersielle minimumskrav til fargeekthet; i tillegg er lysfasthetsresultatene ikke fremhevet, og naturfarger er generelt svake på dette punktet.

Retrospektiv analyse av patch-testresultater fra en spesialisert kontaktdermatitt-klinikk. 207 pasienter ble testet med Disperse Blue Mix 106/124 (DBM) i perioden 2007–2024; 90 pasienter ble testet med Textile Dye Mix 6,6 % (TDM 6,6 %) i perioden 2019–2023. En undergruppe på 8 pasienter med bekreftet tekstildermatitt ble testet med begge blandingene, alle enkeltkomponenter og kryssreagerende azofarger. Patch-testing fulgte standardisert protokoll med avlesning etter europeiske retningslinjer.

DBM ga positiv reaksjon hos 17,4 % av pasientene, der 10,6 % ble vurdert som klinisk relevant. TDM 6,6 % ga positiv reaksjon hos 14,4 %, men bare 4,4 % klinisk relevant. I undergruppen på 8 pasienter med bekreftet tekstildermatitt ville TDM alene ha oversett 3 tilfeller, mot 1 tilfelle oversett ved DBM alene. Blant pasienter som reagerte på Disperse Blue (DB) 106 1 % eller DB124 1 % enkeltvis, reagerte henholdsvis 68,7 % og 85,7 % også på DBM — men bare 12,5 % og 14,3 % reagerte på de tilsvarende konsentrasjonene i TDM 6,6 %, noe som tyder på at konsentrasjonene i TDM er for lave til å fange opp sensitivisering.

Studien er retrospektiv og utført ved én spesialisert klinikk, noe som betyr at pasientpopulasjonen overrepresenterer personer med mistanke om kontakteksem — prevalenstallene reflekterer ikke befolkningsrisiko generelt. Undergruppen som ble testet med full komponentpanel er på bare 8 pasienter, noe som begrenser den statistiske tyngden i sammenligningen av de to blandingene.

Prospektiv multicenter patch-test-studie i regi av International Contact Dermatitis Research Group (ICDRG). 2 951 pasienter med dermatitt ble testet parallelt med fire preparater: TDM 6,6 % (standard, inneholder Disperse Orange 3), TDM 7,0 % (uten Disperse Orange 3, men med de øvrige dispersjonsfargene økt til 1,0 % hver), Disperse Orange 3 (DO3) 1,0 % og para-fenylendiamin (PPD) 1,0 % i vaselin. Avlesning fulgte ICDRG-kriterier.

Kontaktallergi mot TDM 6,6 % ble påvist hos 4,3 % av pasientene, mot TDM 7,0 % hos 3,5 %. Av 69 pasienter som reagerte på DO3, var 63 (91 %) også positive til PPD, et vanlig hårfargeallergen — noe som indikerer at DO3-reaksjonene i stor grad gjenspeiler hårfargeallergi, ikke tekstileksponering. TDM 7,0 % kombinert med PPD 1,0 % identifiserte 130 pasienter, mot 127 for TDM 6,6 % alene — altså litt bedre deteksjon uten DO3 i blandingen.

Studien er utført på pasienter henvist til spesialisert dermatologisk utredning og overrepresenterer dermed allergikere; positiv rate er ikke direkte overførbar til normalbefolkningen. Studien sier ikke noe om hvilke konsentrasjoner av dispersjonsfarger som faktisk finnes i ferdige plagg på markedet.

Eksperimentell studie der post-consumer bomullsdenim ble mekanisk resirkulert og blandet med kjemisk resirkulert polyester i tre ulike blandingsforhold. Totalt 12 garnprøver ble produsert med to ulike spinningsmetoder (ringspin og rotorspin) og ulike tvinningsnivåer, deretter strikket til single jersey-stoffer. Kvalitetsparametre som garnstyrke (tenacity), bruddforlengelse, pillemotstand og fibertap under produksjon ble målt; pillemotstand ble bestemt i henhold til standard prøvemetode (gradering 1–5).

Mekanisk resirkulering ga kun 45–50 % utnyttbart fiber fra råvaren — resten gikk tapt som produksjonsavfall. Økt andel resirkulert fiber utover 10 % ga statistisk signifikant reduksjon i garnstyrke og bruddforlengelse. De ferdige strikkede stoffene fra resirkulert bomull fikk pillekarakter grad 1 (svært dårlig) mot grad 4 for jomfruelig bomullsblanding — en markant forskjell på en 1–5-skala der 5 er best. Statistisk analyse bekreftet at andelen resirkulerte fibre er den kritiske variabelen for både tenacity og bruddkraft.

Studien tester én spesifikk råvarekilde (denim) og én produksjonsroute (mekanisk resirkulering); kjemisk resirkulering av bomull kan gi lengre og mer homogene fibre og er ikke dekket her. Resultatene gjelder strikket single jersey og er ikke uten videre overførbare til vevde stoffer.

Narrativ oversiktsartikkel («review») som systematisk gjennomgår eksisterende forskning og teknologier for resirkulering av fiberblandinger som ikke er polyester/bomull. Dekker sorteringsteknologi (inkludert AI og maskinlæring), mekanisk resirkulering, grønn kjemi og enzymatisk behandling. Livsløpsanalyse (LCA)-funn fra tilgjengelig litteratur oppsummeres, og miljø- og helserisiko ved selve resirkuleringsprosessen diskuteres.

LCA-data fra eksisterende studier indikerer at resirkulering av tekstilavfall kan redusere samlet miljøpåvirkning med inntil 60 % sammenlignet med deponering eller forbrenning. Fibere som polypropylen mangler i dag definerte kretsløpsruter for materialgjenvinning. Resirkuleringsprosessene kan frigjøre farlige tilsetningsstoffer og organiske forurensninger fra originalplaggene, noe som utgjør en helse- og miljørisiko. Forfatterne understreker at fraværet av standardiserte LCA-metoder for ulike blandinger gjør det vanskelig å sammenligne og stole på enkeltresultater.

Dette er en oversiktsartikkel uten egne eksperimentelle data; 60 %-tallet er hentet fra eksisterende LCA-studier med ulike systemgrenser og er derfor ikke direkte sammenlignbart på tvers. Forfatterne påpeker selv at mangel på standardiserte LCA-metoder begrenser påliteligheten.

Systematisk oversikt og meta-analyse i henhold til PRISMA-retningslinjer, med søk i PubMed, Embase og Web of Science. To separate analyser: (i) assosiasjon mellom piercing og nikkelallergi — 5 333 personer fra normalbefolkning og 20 330 dermatittpasienter; (ii) andel øredobber på markedet som frigjør uakseptable mengder nikkel, screenet med dimetylglyoksim (DMG) og kvantifisert etter EN 1811 (standardtest for nikkelutlekking fra produkter i hudkontakt, grenseverdi 0,5 µg/cm²/uke).

Piercing var sterkt assosiert med nikkelallergi i normalbefolkningen (OR 5,9; 95 % KI 3,6–9,4) og blant dermatittpasienter (OR 3,6; 95 % KI 2,3–5,8). Den etiologiske fraksjonen — andelen nikkelallergier som kan tilskrives piercing — var 82 % (normalbefolkning) og 69,7 % (dermatittpasienter). DMG-screening identifiserte kritisk nikkelutlekking i 11,3 % av europeiske øredobber, mot 34,5 % (Asia) og 31,1 % (Nord-Amerika). Mer alvorlig: 24,7 % av europeiske øredobber beregnet for stikking overskred lovpålagte grenseverdier etter EN 1811-test, til tross for EUs nikkeldirektiv som har vært gjeldende i 20 år.

Meta-analysen inkluderer studier med ulik design og populasjonssammensetning; heterogeniteten er ikke rapportert i detalj i sammendraget. Studien handler spesifikt om piercing-smykker og er ikke en direkte måling av nikkelfrigjøring fra klesdetaljer, selv om regelverket er det samme.