Physical, chemical and biological treatment of textile wastewater for removal of dyes and heavy metals
Sammenlignende renseforsøk på tekstilavløpsvann med tre prinsipielt ulike metoder: fysisk behandling (adsorpsjon på riskli og sagflis, samt koagulering med kalk og alun), kjemisk behandling (avanserte oksidasjonsprosesser, blant annet H₂O₂/UV/O₃ og ozonering) og biologisk behandling med vannplantene Pistia stratiotes og Eichhornia crassipes. Fjerningsgraden ble målt separat for tolv navngitte fargestoffer fordelt på azofarger, basiske farger og reaktivfarger, samt for tungmetaller. Designet gjør det mulig å rangere metodene mot hverandre på samme vann.
Fysisk behandling fjernet 35–95 % av azofargene, kjemisk behandling 74–94 % og biologisk behandling 62–92 %; for enkeltfarger som DR-28 og RB-5 nådde de beste metodene 95 %. På tungmetaller var forskjellene større: alun fjernet bare 28,46 % kobber og H₂O₂/UV/O₃ 31,35 %, mens vannplantene fjernet 69,4 % sink (Eichhornia crassipes), 53,5 % og 61,7 % med henholdsvis Pistia og kombinasjonen. Forfatterne konkluderer med at biologisk behandling samlet ga best resultat på både farger og metaller.
Tungmetaller i tekstilavløp kommer i stor grad fra metallkomplekse farger og fargekomponenter — og de er vanskeligere å fjerne enn selve fargen. Spør fargeriet om det brukes metallkomplekse farger (typisk til ull og polyamid) og krev analyse av kobber, krom og sink i avløpet, ikke bare fargefjerning. På produktsiden følger det logisk å kreve at ferdigvaren testes mot OEKO-TEX Standard 100-grenseverdiene for ekstraherbare tungmetaller.
Studien er utført på ett anlegg og på fortynnede prøver i de biologiske forsøkene, og den sier ingenting om hvor mye tungmetall som blir sittende igjen i det ferdige plagget.