Azo- og dispersjonsfarger

Krever dokumentasjon moderat evidens 2 studier · oppslaget skrevet 2026-08-22

Den klart hyppigste årsaken til tekstilallergi. Dispersjonsfargene (til polyester) sitter dårlig fast og vandrer ut i svette.

Azo- og dispersjonsfarger er den hyppigste enkeltårsaken til tekstilutløst kontaktallergi. Evidensgrunnlaget her består av to kliniske patch-teststudier (til sammen ~3 150 pasienter) som belyser hvilke enkeltfargestoffer som faktisk forårsaker reaksjonene, og hvor godt dagens screeningverktøy fanger dem opp.

Disperse Blue 106 og Disperse Blue 124 (DB106, DB124) peker seg ut som de klinisk viktigste allergenene i polyesterfarging. I den retrospektive klinikk-studien reagerte 17,4 % av testede pasienter på Disperse Blue Mix (DBM), og 10,6 % ble vurdert som klinisk relevant — mot bare 4,4 % klinisk relevant ved standard Textile Dye Mix 6,6 % (TDM 6,6 %). I en undergruppe med bekreftet tekstildermatitt (n = 8) ville TDM alene ha oversett 3 av 8 tilfeller. Årsaken ser ut til å være at konsentrasjonene av DB106 og DB124 i TDM 6,6 % er for lave: blant pasienter som reagerte på DB124 enkeltvis (1 %), reagerte bare 14,3 % på den tilsvarende konsentrasjonen i TDM-blandingen.

Disperse Orange 3 (DO3) er et azofargestoff som inngår i standard TDM-screening. Den prospektive multisenterstudien (n = 2 951) viser at 91 % av DO3-positive pasienter også er positive for para-fenylendiamin (PPD, hårfargeallergen), noe som indikerer at DO3-utslag på screeningtester i stor grad gjenspeiler kryssreaksjon mot hårfarger — ikke faktisk tekstileksponering. En revidert blanding uten DO3 (TDM 7,0 %, med økte konsentrasjoner av øvrige farger) identifiserte 130 mot 127 pasienter i kombinasjon med PPD-test, dvs. litt bedre deteksjon.

For innkjøp er konsekvensen todelt: (1) «Negativ TDM-test» fra en leverandør er ikke tilstrekkelig dokumentasjon, fordi testen underdetekterer DB106 og DB124. (2) DO3-fri dokumentasjon alene sier lite om reell allergirisiko, da DO3-reaksjoner primært speiler hårfargeallergi. Begge studier er utført på klinikk-henvist, allergimistenkt populasjon — prevalenstallene er ikke direkte overførbare til normalbefolkningen, og statistisk tyngde i undergruppene er begrenset.

Konsekvens for innkjøp

Utelukkes Ingen polyesterplagg i direkte hudkontakt (undertøy, sportstøy, strømpebukser) farget med Disperse Blue 106 eller Disperse Blue 124 uten dokumentert migreringstest. moderat
Krever dokumentasjon Leverandør skal fremlegge migreringstest for dispersjonsfarger (f.eks. etter ISO 105-E04 kunstig svette) som spesifikt bekrefter fravær eller konsentrasjon av Disperse Blue 106 og Disperse Blue 124 — ikke kun et samlet TDM-screeningresultat. moderat
Krever dokumentasjon Dersom leverandør oppgir «TDM 6,6 % negativ» som fargedokumentasjon, skal det suppleres med enkeltkomponent-testing av DB106 og DB124 ved 1,0 % konsentrasjon, da TDM 6,6 % er dokumentert å underdetektere disse to allergenene. moderat

Spør leverandøren

Kan dere fremlegge migreringstest (ISO 105-E04 kunstig svette) som spesifikt angir nivåer av Disperse Blue 106 og Disperse Blue 124 for dette plagget?
Hvilke dispersjonsfarger er brukt i farging av polyesterdelen, og finnes det OEKO-TEX Standard 100-sertifikat eller tilsvarende som dekker enkeltfargekravene (ikke bare totalblanding)?
Er testresultatene basert på TDM 6,6 % alene, eller er enkeltkomponentene DB106 og DB124 testet separat ved 1,0 % konsentrasjon?

Evidensen (2)

Exclusion of Disperse Orange 3 From the Textile Dye Mix Present in the Baseline Patch-Test Series: A Study by the International Contact Dermatitis Research Group

Dermatitis : contact, atopic, occupational, drug 7. mai 2025 Europe PMC 10.1089/derm.2024.0036

Metode

Prospektiv multicenter patch-test-studie i regi av International Contact Dermatitis Research Group (ICDRG). 2 951 pasienter med dermatitt ble testet parallelt med fire preparater: TDM 6,6 % (standard, inneholder Disperse Orange 3), TDM 7,0 % (uten Disperse Orange 3, men med de øvrige dispersjonsfargene økt til 1,0 % hver), Disperse Orange 3 (DO3) 1,0 % og para-fenylendiamin (PPD) 1,0 % i vaselin. Avlesning fulgte ICDRG-kriterier.

Funn

Kontaktallergi mot TDM 6,6 % ble påvist hos 4,3 % av pasientene, mot TDM 7,0 % hos 3,5 %. Av 69 pasienter som reagerte på DO3, var 63 (91 %) også positive til PPD, et vanlig hårfargeallergen — noe som indikerer at DO3-reaksjonene i stor grad gjenspeiler hårfargeallergi, ikke tekstileksponering. TDM 7,0 % kombinert med PPD 1,0 % identifiserte 130 pasienter, mot 127 for TDM 6,6 % alene — altså litt bedre deteksjon uten DO3 i blandingen.

Hva det betyr for innkjøp

Studien viser at DO3-positive reaksjoner på standard screeningtest primært skyldes hårfargeallergi (kryssreaksjon med PPD), ikke allergi mot tekstilfarger. Praktisk konsekvens: leverandører som oppgir «negativ TDM-test» som dokumentasjon for fargeside, kan ha fått resultater forurenset av PPD-kryssreaktivitet. For plagg i direkte hudkontakt bør krav formuleres mot de klinisk relevante dispersjonsfargene (DB 106, DB 124 og øvrige komponenter i TDM 7,0 %) snarere enn mot DO3 isolert. Be om testrapport som spesifiserer hvilke enkeltfargestoffer som er påvist eller utelukket.

Forbehold

Studien er utført på pasienter henvist til spesialisert dermatologisk utredning og overrepresenterer dermed allergikere; positiv rate er ikke direkte overførbar til normalbefolkningen. Studien sier ikke noe om hvilke konsentrasjoner av dispersjonsfarger som faktisk finnes i ferdige plagg på markedet.

Patch Testing with Disperse Blue Mix and Textile Dye Mix in Textile Dermatitis: Diagnostic Effectiveness, Co-Positivity and Clinical Relevance

Journal of clinical medicine 12. april 2026 Europe PMC 10.3390/jcm15082936

Metode

Retrospektiv analyse av patch-testresultater fra en spesialisert kontaktdermatitt-klinikk. 207 pasienter ble testet med Disperse Blue Mix 106/124 (DBM) i perioden 2007–2024; 90 pasienter ble testet med Textile Dye Mix 6,6 % (TDM 6,6 %) i perioden 2019–2023. En undergruppe på 8 pasienter med bekreftet tekstildermatitt ble testet med begge blandingene, alle enkeltkomponenter og kryssreagerende azofarger. Patch-testing fulgte standardisert protokoll med avlesning etter europeiske retningslinjer.

Funn

DBM ga positiv reaksjon hos 17,4 % av pasientene, der 10,6 % ble vurdert som klinisk relevant. TDM 6,6 % ga positiv reaksjon hos 14,4 %, men bare 4,4 % klinisk relevant. I undergruppen på 8 pasienter med bekreftet tekstildermatitt ville TDM alene ha oversett 3 tilfeller, mot 1 tilfelle oversett ved DBM alene. Blant pasienter som reagerte på Disperse Blue (DB) 106 1 % eller DB124 1 % enkeltvis, reagerte henholdsvis 68,7 % og 85,7 % også på DBM — men bare 12,5 % og 14,3 % reagerte på de tilsvarende konsentrasjonene i TDM 6,6 %, noe som tyder på at konsentrasjonene i TDM er for lave til å fange opp sensitivisering.

Hva det betyr for innkjøp

Studien dokumenterer at Disperse Blue 106 og 124 — de to vanligste allergenene i polyesterfarging — er vanskelige å avdekke med dagens standard screeningverktøy fordi konsentrasjonene i TDM er for lave. For en innkjøper betyr dette at polyesterplagg farget med dispersjonsfarger utgjør en reell allergirisiko selv der leverandøren ikke har fått avvik i standard testserier. Krav bør formuleres som: «Leverandør skal dokumentere fravær av Disperse Blue 106 og Disperse Blue 124 over deteksjonsgrensen ved migreringstest (f.eks. ISO 105-E04 kunstig svette), eller bruke alternative fargestoffer uten dispersjonskjemi.»

Forbehold

Studien er retrospektiv og utført ved én spesialisert klinikk, noe som betyr at pasientpopulasjonen overrepresenterer personer med mistanke om kontakteksem — prevalenstallene reflekterer ikke befolkningsrisiko generelt. Undergruppen som ble testet med full komponentpanel er på bare 8 pasienter, noe som begrenser den statistiske tyngden i sammenligningen av de to blandingene.