Bomull

Eksperimentell tekstilstudie der tolags interlock-strikk ble produsert med polyestergarn kombinert med bomulls- eller viskosegarn, og der antall filamenter i polyestergarnet ble variert systematisk. Prøvene ble målt med moisture management-test (fukthåndteringskapasitet), tørkehastighet, vanndamp­permeabilitet og varmeledning. Designet gjør det mulig å skille effekten av fiberplassering (hvilken fiber som ligger mot huden) fra effekten av garnets filamentstruktur.

Stoffene med polyester på innsiden (mot hud) og bomull på utsiden fikk svært god samlet fukthåndteringskapasitet, og tørket raskere enn tolagsprøver av 100 % polyester — altså ga blandingen bedre resultat enn den «rene» sportsfiberen. Økt filamenttall i polyestergarnet ga dårligere fukthåndtering og lavere tørkehastighet. Viskose som følgefiber ble vurdert som uegnet, fordi fiberen holder på fukten framfor å slippe den videre.

Sammendraget oppgir ingen tallverdier for OMMC, tørketid eller vanndamp­permeabilitet, og alt er målt på stoffprøver i laboratorium — ikke på bærere i bevegelse, der svettemengde, passform og plaggdesign påvirker opplevd komfort minst like mye.

Eksperimentell studie av mekanisk resirkulerte bomullsfibre behandlet med tverrbindere (sitronsyre, CA, og natriumhypofosfitt, SHP), polymerer (polyetylenglykol, kitosan, karboksymetylcellulose, stivelse) og anionisk/kationisk silika. Behandlingene ble rangert hierarkisk etter hvor mye de økte fiberens seighet, målt i cN/tex (centinewton per tex, altså strekkfasthet per garnfinhet). I tillegg ble garnkvalitet vurdert gjennom antall tynne steder, tykke steder og nupper (neps) sammenlignet med ubehandlet kontroll.

Beste behandling var stivelse (ST_50), som løftet seigheten fra 14,63 til 15,34 cN/tex (+4,9 %), tett fulgt av CA-SHP_110/110 med samme absoluttverdi (+4,6 %); karboksymetylcellulose, PEG og sitronsyre alene ga mindre forbedringer. Den største effekten kom på garnjevnhet: CA-SHP-behandlingen reduserte tynne steder med 36 %, tykke steder med 10 % og nupper med 7 %, mens sitronsyre alene ga −12 %, −6,1 % og −8,9 %. Utgangspunktet — 14,63 cN/tex — er lavt sammenlignet med jomfruelig bomull, som er hele poenget: mekanisk gjenvinning kutter fiberlengden og svekker garnet.

Målingene er gjort på fiber og garn i laboratorium, ikke på ferdige plagg gjennom vaskesykluser, og studien sier ingenting om hvor lenge behandlingen sitter i stoffet eller om formaldehydfri tverrbinding påvirker hudkontakt.

Laboratoriestudie der bomullsvev ble funksjonalisert med lantanidbaserte metallorganiske rammeverk (Ln-MOF) av europium (Eu) og terbium (Tb). Halvparten av prøvene ble først kationisert med 3-klor-2-hydroksypropyltrimetylammoniumklorid for å gi fiberen positiv ladning og bedre feste for belegget. Stoffene ble målt på fluorescens, UV-beskyttelsesfaktor (UPF, hvor mye UV-stråling stoffet stanser) og mikrobereduksjon mot tre patogener (E. coli, S. aureus og gjærsoppen C. albicans), og testene ble gjentatt etter 10 vaskesykluser.

Ubehandlet bomull hadde UPF 1,9, altså praktisk talt ingen UV-beskyttelse; med Ln-MOF steg den til 22,1–25,6 uten kationisering og til 32,4–37,8 med kationisert bomull. Mikrobereduksjonen var 68–79 % på vanlig bomull og 81–91 % på kationisert bomull — merk at dette er reduksjon i prosent, ikke logaritmisk drap, og at det er lavt sammenlignet med typiske biocidbehandlinger. Funksjonene var fortsatt målbare etter 10 vask, men studien oppgir ikke hvor mye av effekten som var tapt.

Dette er en materialstudie uten hudtesting, uten måling av utvasking til vaskevann og uten data på hvordan belegget påvirker hudmikrobiomet; 10 vask er dessuten langt kortere enn levetiden til et plagg.

Materialstudie der antibiotikumet ciprofloksacin ble kjemisk podet på polymeren poly(maleinsyreanhydrid-alt-1-oktadecen) og påført bomullsstoff som belegg. Polymeren ble strukturbekreftet spektroskopisk og termisk karakterisert (termisk stabilitet, glassomvandlingstemperatur). Antimikrobiell effekt ble målt som hemmingssone mot fire mikroorganismer – Candida albicans, Escherichia coli, Staphylococcus aureus og Mycobacterium smegmatis – og som MIC (minste hemmende konsentrasjon) med resazurin-metoden. Cytotoksisitet ble testet på humane dermale fibroblaster (hudceller i kultur), og belegget ble vurdert for vannkontaktvinkel, stabilitet og holdbarhet.

Hemmingssonene var 16,0 ± 0,0–17,5 ± 0,5 mm mot C. albicans og E. coli, 26,5 ± 0,5–30,0 ± 0,0 mm mot M. smegmatis og 20,5 ± 0,5–22,5 ± 0,5 mm mot S. aureus. MIC var under 0,39 µg (mikrogram) mot alle fire organismene, altså svært lav dose. Belagt bomull viste tilsvarende god antimikrobiell effekt, polymeren var ikke cytotoksisk mot hudfibroblaster, og om lag 96 % av belegget var fortsatt på stoffet etter 60 dager.

Studien måler holdbarhet som 60 dagers lagring og oppgir ikke antall vaskesykluser belegget tåler, og «ikke cytotoksisk mot fibroblaster i kultur» sier verken noe om hudirritasjon ved reell bruk, om hudens mikrobiom eller om resistensutvikling.

To vannløselige algeekstrakter, fra Arthrospira platensis (spirulina) og Porphyridium cruentum, ble karakterisert termisk, strukturelt og funksjonelt, og brukt som fargestoff og funksjonsmiddel på strikket bomull. Bomullsprøvene ble forbehandlet med to beisemidler – kitosan og alun – og sammenlignet med kommersielt kationisert bomull. Fargingen skjedde med utrekksmetoden (exhaust) med variasjon i temperatur, pH, flotteforhold, temperaturstigning og ekstraktmengde, og resultatet ble målt som CIE Lab*-koordinater og K/S-verdier (fargestyrke) med UV-Vis-spektroskopi. Fargeekthet og antioksidantaktivitet ble også målt.

Ekstraktene ga henholdsvis grønn og rosa farge på bomullen, og kommersielt kationisert bomull ga tydelig mer intens farge enn bomull beiset med kitosan eller alun. Antioksidantaktiviteten i de funksjonaliserte stoffene oversteg 60 %, målt til 68,13 ± 3,60 % for A. platensis og 60,76 ± 1,18 % for P. cruentum. Fargeekthetsmålinger ble utført, men sammendraget oppgir ikke tallverdiene, og det er ikke rapportert hvor mye av antioksidantaktiviteten som gjenstår etter vask.

Sammendraget mangler tallverdier for fargeekthet, og antioksidantaktiviteten er målt kjemisk på stoffprøver – det er ikke vist noen hudeffekt eller vaskeholdbarhet.

Laboratoriestudie der pigment ble ekstrahert fra frø av Bixa orellana (annatto) med fire løsemidler (vann, metanol, etanol, etanol:metanol 1:1) og tre teknikker: direkte varme, ultralydbad (USB) og ultralydprobe. Ekstraktet ble karakterisert med UV-Vis-spektrofotometri og FTIR, og deretter brukt til å farge bomullsstoff, silkestoff og skinn ved 60 °C i 40 minutter uten beisemiddel (mordant). Farge ble målt som CIE Lab*-verdier (lyshet, rød-grønn, gul-blå akse), og prøvene ble testet for bakteriereduksjon og for UPF (ultraviolet protection factor).

Høyest fargeutbytte kom med metanol som løsemiddel, 5 g frø, 60 °C i 60 minutter i ultralydbad. Fargede materialer fikk L*/a*/b* på 80,95/4,52/75,35 for bomull, 88,65/−1,35/62,85 for silke og 79,55/15,35/66,45 for skinn – altså gul-oransje på alle tre substratene. Bakteriereduksjonen var 85,25 % mot Staphylococcus sp., 76,69 % mot Vibrio, 75,83 % mot Pseudomonas, 74,24 % mot Klebsiella og 74,21 % mot Micrococcus, og både skinn og bomull fikk økt UV-beskyttelse.

Studien måler bakteriereduksjon på nyfarget stoff i laboratorium, ikke etter vask eller på hud, og det er ikke rapportert vaskeekthet, lysekthet eller hudirritasjonstesting for noen av de tre materialene.

Laboratoriestudie der bomullsstoff først ble kjemisk podet med monoklortriazinyl-β-cyklodekstrin (MCT-β-CD, et ringformet sukkermolekyl som binder seg kovalent til cellulosen og danner et «bur»), og deretter ladet med te-polyfenoler (TP) som virkestoff. FT-IR-spektroskopi (infrarød analyse av kjemiske bindinger) ble brukt til å bekrefte at polyfenolene faktisk lå inne i cyklodekstrin-hulrommet. Antibakteriell effekt ble målt mot Bacillus subtilis og Escherichia coli, og gjentatt etter 30 vaskesykluser for å teste holdbarheten. Prosessparametrene ble optimalisert til 6 g/L TP, 50 °C og 90 minutters behandlingstid.

Under optimaliserte betingelser ga behandlingen 89,90 % reduksjon av B. subtilis og 85,08 % av E. coli. Effekten holdt seg høy etter 30 vask, noe forfatterne beskriver som bedre enn konvensjonelle antibakterielle behandlinger, som typisk vaskes ut raskere. Sammenligningen mot konvensjonelle midler er imidlertid beskrevet kvalitativt i sammendraget, uten at tallene for referansebehandlingen oppgis.

Studien måler bakteriedrap på stoff i petriskål, ikke lukt på kropp, og sier ingenting om hvordan behandlingen påvirker hudens eget mikrobiom, stoffets styrke eller håndfølelse. Antall prøver og vaskestandard er ikke oppgitt i sammendraget, og «bedre enn konvensjonelle behandlinger» er ikke tallfestet.

Materialstudie der bomullsstoff ble kjemisk podet (graft-modifisert) med triklosan og eugenol for å gi permanent antibakteriell, antisopp- og deodoriserende effekt. Effekten ble testet mot fire mikroorganismer: Staphylococcus aureus, E. coli, Candida albicans og fotsoppen Trichophyton rubrum, samt mot luktgasser fra svette og fotlukt. Holdbarheten ble målt mot den kinesiske bransjestandarden FZ/T 73023 etter 50 vaskesykluser, med pusteevne og «biosikkerhet» kontrollert på det behandlede stoffet.

Det modifiserte stoffet ga over 99 % reduksjon av alle fire mikroorganismer og over 70 % fjerning av luktgasser. Etter 50 vask lå effekten fortsatt over 99 % og oppfylte AAA-nivået i FZ/T 73023 — vesentlig bedre enn konvensjonelle belegg eller innkapslinger, som var sammenligningsgrunnlaget. Strekkfasthet ble ikke rapportert som svekket, og stoffet beholdt pusteevnen samt fikk smussavvisende egenskaper.

Studien måler antimikrobiell ytelse og påstått «biosikkerhet» i laboratorium, ikke effekter på hudmikrobiom, allergi eller resistensutvikling ved langvarig bruk, og den sier ingenting om hvor mye triklosan som frigjøres til svette eller avløp.

Materialstudie der bomullsstoff først ble belagt med 1 vektprosent kitosanløsning for å øke opptaket av metallioner, deretter behandlet med sølvnitratløsning i tre konsentrasjoner (100, 200 og 300 µg/mL) og redusert med natriumborhydrid slik at sølvnanopartikler dannet seg direkte på fiberen. Ubehandlet bomull, kitosanbelagt bomull og sølvbehandlet bomull ble karakterisert med SEM (elektronmikroskopi), XRD, EDX og FTIR. Funksjonen ble målt som katalytisk nedbrytning av azofargen Congo red i vannløsning fulgt med UV-Vis-spektroskopi, og gjenbrukbarheten testet over tre sykluser.

Stoffet med høyest sølvbelastning brøt ned rundt 90 % av 50 ppm Congo red på 20 minutter (hastighetskonstant 0,1 min⁻¹), med andreordens kinetikk. Etter tre gjenbrukssykluser var ytelsen falt til omtrent 77 %, altså et tap på cirka 13 prosentpoeng — uten at studien forklarer hvor sølvet tok veien. Bruksområdet forfatterne sikter mot er vannrensing, ikke bekledning.

Dette er ikke et plaggstudium: ingen hudkontakt, ingen vasketest etter tekstilstandard og ingen måling av hvor mye sølv som faktisk løsner — de tre syklusene handler om katalytisk gjenbruk i vannbad, ikke om husholdningsvask.

Nedbrytningsforsøk der bomullsstoff etterbehandlet med kitosan — et naturlig antimikrobielt biomakromolekyl som samtidig binder anioniske naturfarger — ble gravd ned i kompostblandet jord. Prøvene var enten farget med Carmine Red eller ufarget, og jorda var enten i naturlig, mikrobrik tilstand eller sterilisert ved 105 °C. Nedgravingstiden var 10, 30 og 90 dager, og nedbrytningen ble vurdert på vekttap, fysisk oppløsning, FT-IR-endringer i funksjonelle grupper, fibermorfologi og termiske egenskaper (krystallinitet). I tillegg ble jordas mikrobiologi kartlagt med høykapasitets DNA-sekvensering.

De fargede prøvene brøt seg raskere ned enn de ufargede, med opptil 83 % høyere vekttap, sannsynligvis fordi Carmine Red er tilgjengelig næring for mikroorganismene. Jordtypen (sterilisert versus ikke-sterilisert) og nedgravingstid var likevel de klart mest avgjørende faktorene: etter 90 dager i ikke-sterilisert jord var det størst endring i kjemiske grupper, fiberbrudd og tap av krystallinitet. Sekvenseringen viste at ulike etterbehandlinger ga ulike mikrobiesamfunn i jorda rundt stoffet.

Dette er nedgravingsforsøk i kompostjord, ikke en standardisert biodegraderingstest (som ISO 11721 eller EN 13432), og resultatene sier ingenting om hvordan plagget oppfører seg på kropp eller i vask.

Laboratoriestudie der 20 prøver av 100 % bomullsstrikk ble farget med tre naturfarger – indigo, fargereseda (weld) og krapprodt (madder) – og beiset med alun, granatepleskal og quebracho-tannin, enten enkeltvis eller i kombinasjon. UV-beskyttelse ble målt som spektral transmittans og omregnet til UPF (Ultraviolet Protection Factor) i henhold til standard metodikk, både før og etter vask. Fargeektheten ble vurdert gjennom endring i fargestyrke etter vask.

Kombinasjonen av naturfarger og beisemidler økte UPF markant sammenlignet med ufarget kontrollstoff. Prøver med granatepleskal og blandingen tannin–alun presterte best; flere av disse nådde UPF over 40 (klassifisert som «utmerket» beskyttelse). Noen kombinasjoner ga faktisk høyere UPF og mørkere farge etter vask – fargeektheten holdt seg altså godt eller bedret seg. Ufarget bomullsstrikk lå i kategorien minimal beskyttelse (typisk UPF < 15).

Studien tester 20 laboratorieprøver og sier lite om langtidsholdbarhet utover én vask eller om industriell skalerbarhet av beiseprosessene. Testene er utført på tekstil, ikke på hud – hudirritasjon fra beisemidlene er ikke vurdert.

Fem organosilansorbindelser med ulike funksjonelle grupper (fluorert alkyl C6, lang alkyl, benzyl — med og uten esterlenker via tiol-Michael-addisjon) ble syntetisert og påført bomullsstoff med en standard pad-dry-cure-prosess (klopp-tørk-herd). Hydrofobisitet ble målt som vannkontaktvinkel (WCA) og oljekontaktvinkel (OCA) for heksadekan. Vaskebestandighet ble testet over 10 vaskesykluser. Overflatestruktur og beleggfordeling ble bekreftet med SEM og SEM-EDS (sveipelektronmikroskopi med energidispersiv røntgenspektroskopi).

Alle fem behandlede prøver var hydrofobe. Silanen med C6-perfluoralkylkjede ga både hydrofob og oljeofob effekt: WCA 152° og OCA 126° (heksadekan), og disse verdiene forble praktisk talt uendret etter 10 vaskesykluser (153° og 126°). Vannabsorpsjon ble redusert med 91 %. Vanndråper forble stabile på overflaten i minst 30 minutter.

Studien er gjennomført i laboratorium på syntetiserte silaner — det sies ingenting om industriell skalerbarhet, kostnad eller om tilsvarende ytelse kan oppnås med kjente PFAS-frie kommersielle alternativer. Ti vaskesykluser er dessuten et begrenset levetidstest for et plagg som kan vaskes hundre ganger i løpet av bruksperioden.

60 sømprøver ble fremstilt av plain-vevd bomullsstoff ved systematisk kombinasjon av fem tråddensiteter (21–59 tex, der tex angir gram per 1 000 meter garn), seks stingtettheter (5–11 sying per tomme, SPI) og to sømsklasser (overlapping og lapped seam). Sømstyrke ble testet etter ASTM D 1683-04 med universaltestmaskin. En kunstig nevralt nettverk (ANN) med ett skjult lag ble trent med Levenberg-Marquardt-algoritmen i MATLAB og evaluert med RMSE (root mean square error), MAPE (mean absolute percentage error) og korrelasjonskoeffisient.

ANN-modellen oppnådde korrelasjonskoeffisient > 0,99 på trenings-, validerings- og testsett. På uavhengig verifiseringsdatasett var RMSE 2,38 N og MAPE 6,96 %, som er 15–30 % lavere prediksjonsfeil enn tidligere ANN-modeller for sømstyrke. Modellen fanget ikke-lineære samspill mellom stingtetthet, tråddensitet og sømsgeometri.

Modellen er trent på plain-vevd bomull og to sømsklasser — generaliserbarhet til strikkede stoffer, andre fibertyper eller mer komplekse sømskonstruksjoner er ikke dokumentert. Studien sier ingenting om sømstyrke etter gjentatt vask.

Mekaniske egenskaper ved resirkulert bomullsdenim ble testet i henhold til internasjonale standarder (ikke eksplisitt navngitt i sammendraget) for strekkfasthet, rivstyrke og vevtetthet målt i GSM (gram per kvadratmeter). Prøvematerialet var avfallsdenim som ble resirkulert og blandet med råbomull fordi fiberlengden etter resirkulering var for kort til å spinnest alene. Statistisk sammenheng mellom egenskaper i avfall- og resirkulertdenim ble beregnet med Pearsons korrelasjonskoeffisient.

Resirkulert denim viste lavere strekkfasthet men høyere rivstyrke enn referansematerialet. For rivstyrke i innslaget (weft) mellom avfalls- og resirkulert denim var korrelasjonen r = 0,797 (p < 0,001), som indikerer en sterk positiv sammenheng. GSM var høyere i det resirkulerte stoffet, noe som tyder på økt materialtetthet. Forfatterne konkluderer med at materialet egner seg til produkter som veske og sko, men er mer forbeholdne med tanke på bruksklær.

Studien oppgir ikke eksakt hvilke teststandarder som ble brukt, og prøveutvalgets størrelse er ikke spesifisert i sammendraget. Resultatene er begrenset av tilgjengelig utstyr og kan ikke uten videre generaliseres til alle typer resirkuleringsprosesser.

Laboratoriestudie der en ny fosfor-nitrogen-bor-forbindelse (TCPA), syntetisert fra melamin, fosforsyre og et bor-spiro-ring-system, ble påført bomullsstoff. LOI-verdi (Limiting Oxygen Index — den minimumskonsentrasjonen av oksygen i prosent som kreves for å opprettholde forbrenning; høyere er bedre) ble målt før og etter 50 vaskesykluser. Varmeutslipp (THR, Total Heat Release) ble sammenlignet med ubehandlet bomull. Røykutvikling, mekaniske egenskaper og forbrenningsmekanisme ble analysert via pyrolyse-GC/MS og kondensfasekjemi.

Ubehandlet bomull har typisk LOI rundt 18–20 %; TCPA-behandlet stoff oppnådde LOI på 49,0 ± 0,2 %, godt over selvslukningsgrensen på ~26 %. Etter 50 vaskesykluser falt LOI til 38,8 % — fremdeles betydelig over grensen. THR (totalt varmeutslipp) ble redusert med 61,9 % sammenlignet med ubehandlet bomull. Systemet er formulert uten formaldehyd og preserverer eller forbedrer mekanisk styrke i behandlet stoff.

Dette er en ren laboratoriestudie av selve flammehemmeren — ingen hudtoleransetesting eller migrasjonsmålinger er utført, og det er ikke kjent om TCPA selv eller nedbrytningsproduktene er hud- eller helsefarlige ved normal bruk av plagget.

Laboratoriestudie der tre planteavledede fargestoffer — granateple-skall (Punica granatum), tagetes-blomster (Tagetes erecta) og gurkemeie (Curcuma longa) — ble påført et hybrid-stoff av bomull og jute. Fargeekthet ble målt etter ISO-standarder for vask og gnissing og rapportert på en skala fra 1–5 (grå skala). Strekkfasthet ble målt på fargede prøver. Fiberstruktur ble analysert med SEM (sveipelektronmikroskopi) og kjemisk binding bekreftet med FTIR-spektroskopi. Studien brukte i tillegg fuzzy-logikk-modellering for å gi en samlet kvalitetsscore.

Granateple-skall ga fargeekthet til vask på 4 (skala 1–5) og oppnådde den høyeste samlede kvalitetsscoren på 87,4 %. Til sammenligning scoret gurkemeie 3 og tagetes 3–4 for vaskefasthet. Strekkfasthet på stoff farget med granateple-skall økte med 15 % sammenlignet med ufarget stoff. Alle tre farginger ble vurdert som akseptable for gnissefasthet.

Studien oppgir ikke antall prøver eller statistisk usikkerhet for de rapporterte tallene, og det er uklart om fargingen ble gjort uten mordant eller med spesifikk mordant — noe som har stor innvirkning på fargeekthet og dermed overførbarheten av resultatene.

Laboratoriestudie der sink/katekol-resinsbaserte mikrosfærer (Zn/CFRs) ble syntetisert hydrotermalsk og påført bomullsstoff i en pad-dry-cure-prosess. Antibakteriell aktivitet mot S. aureus, E. coli og C. albicans ble kvantifisert. Vaskeholdbarhet ble testet over 50 vaskesykluser. Morfologi, sinkionfordeling og vedheft ble karakterisert med SEM og spektroskopi. Mekaniske egenskaper og luftgjennomtrengelighet ble også målt.

Belegget oppnådde >99,99 % hemming mot alle tre testorganismer, og ytelsen ble opprettholdt etter 50 vaskesykluser. Zinket lekker ikke ut («non-leaching»), noe som skiller produktet fra nanosølv- og triklosan-løsninger. Tensil styrke, håndlag og luftgjennomtrengelighet ble ikke signifikant forringet av belegget.

Studien er utført i laboratorium og viser ikke hudtoleransedata eller toksikologisk profil for Zn/CFRs ved langvarig hudkontakt. Effekten på hudmikrobiomet ved daglig bruk er ikke undersøkt, og langtidsutlekking av sinkioner over mer enn 50 vask er ikke kvantifisert.

Laboratorieutviklingsstudie der et nytt bio-basert flammehemmende middel (PmS) ble syntetisert fra degraderte soyamelprodukter og påført bomullsstoff ved 90 g/L i en pad-dry-cure-prosess. Flammeegenskaper ble målt som LOI (limiting oxygen index — minimum oksygenkonsentrasjon som opprettholder forbrenning), karbonlengde og konekalorimetri. Vaskeholdbarhet ble testet over 50 vaskesykluser. Kjemisk binding og fiberinntrengning ble bekreftet med FT-IR, XPS, SEM og EDS.

Behandlet stoff oppnådde LOI på 29,2 % (ubehandlet bomull ligger typisk rundt 18–19 %), og karbonlengden ble redusert til 68 mm. Etter 50 vaskesykluser var LOI fortsatt 25,3 % — stoffet var altså selvslokknende også etter gjentatt vask. Konekalorimetri viste reduksjon i total varmeutvikling med 29,7 % og i toppvarmeutvikling med hele 81,12 %. Mekanisk styrke, mykhet og luftgjennomtrengelighet ble opprettholdt.

Studien er utført i laboratorium med ett påføringsnivå (90 g/L) og én vevstype; overføring til industriell skala og andre vevkonstruksjoner er ikke demonstrert. Hudkontaktegenskaper og eventuelle utlekningsprodukter fra PmS er ikke undersøkt.

Laboratoriestudie der bomullsstoff ble farget med naturlig ekstrakt fra mangoblader (Mangifera indica L.) og deretter fiksert med tre ulike mordanter: alun (Al₂(SO₄)₃·18H₂O), jernvitriol (FeSO₄·7H₂O) og lesket kalk (Ca(OH)₂). Vaskefasthet ble målt etter ISO 105-C06 og våtgnidningsfasthet etter ISO 105-X12, begge evaluert med gråskala. Statistisk analyse ble gjort med Kruskal–Wallis-test og Dunns post-hoc-test for å avgjøre om forskjellene mellom mordantene var signifikante.

Mordanttype hadde signifikant effekt på vaskefasthet (p = 0,018), der kalk ga høyest gjennomsnittsrang, fulgt av alun og jernvitriol. På våtgnidningsfasthet var det ingen signifikant forskjell mellom mordantene (p = 0,264). Konkrete gråskala-tall er ikke oppgitt i sammendraget, men rangordningen er klar: alkalisk fiksering med kalk er den beste løsningen for vaskedurabilitet med mangofarging.

Studien rapporterer rangeringsdata uten eksakte gråskalaverdier i sammendraget, noe som gjør det vanskelig å vurdere om fastheten er god nok i absolutt forstand — bare at kalk er best av de tre. Antall prøver og gjentakelser er ikke spesifisert.

Laboratoriestudie der bomullsgarn på konisk spole (cone yarn) ble farget med tre reaktivfargestoffer (rød FC-3B, gul FC-3R, marineblå DE) i et ikke-vannbasert medium av polydimetylsiloksan (PDMS — silikonbasert væske brukt som alternativ til vann i fargebad). Fiksering, fargemetning (K/S-verdi, dimensjonsløs mål der høyere verdi = dypere farge), fargeuniformen (ΔE — fargeforskjell mellom indre, midtre og ytre lag av garnspoolen) og fargeekthet (vask og gnissing) ble sammenlignet direkte med tradisjonell vannbasert reaktivfarging. PDMS ble gjenbrukt fem ganger med måling av K/S-stabilitet.

Fiksering i PDMS-badet: 90 % mot 61 % i tradisjonelt vannbad — en differanse på 29 prosentpoeng, som direkte tilsvarer redusert fargestoffutslipp til avløp. K/S-verdier i PDMS: 19,7 (rød), 18,1 (gul), 33,3 (marineblå) — henholdsvis 1,9, 2,1 og 1,5 ganger høyere enn tradisjonell farging. Fargeuniformitet var utmerket: ΔE < 0,5 mellom alle lag av garnspoolen (ΔE < 1 er praktisk talt usynlig for det blotte øye). Vask- og gnifsekthet økte med ≥ 0,5 gradskritt. PDMS ble gjenbrukt fem ganger uten målbart K/S-tap og satt ingen rester på bomullsgarnet.

Studien er utført på garnstadiet i laboratorium og sier ikke noe om PDMS-prosessens skalering til industriell produksjon, energiforbruk eller kostnad. Langtids fargeekthet etter gjentatte vask (f.eks. 20+ vask) er ikke rapportert.

Laboratoriestudie der hydrofobe dype eutektiske løsemidler (deep eutectic solvents, DES — en kategori designede løsemidler laget av to eller flere komponenter som danner eutektisk blanding med lavt smeltepunkt) ble brukt til selektiv oppløsning av PET fra bomull/polyester-blandingsstoffer. PET-utbytte og bomullsutbytte ble kvantifisert gravimetrisk. Fiberstruktur ble undersøkt med SEM (sveipelektronmikroskopi), termisk stabilitet med DSC (differensiell skannende kalorimetri) og TGA (termogravimetrisk analyse), kjemisk integritet med ATR-FTIR-spektroskopi, og mekaniske egenskaper (tenacitet, elongasjon) ble målt på gjenvunnet bomull.

PET ble fullstendig oppløst på 5 minutter — vesentlig raskere enn eksisterende metoder. Utbytte: 97 % for PET-gjenvinning og 100 % for bomull. SEM viste ingen morfologiske endringer i bomullsfibrene. Mekanisk testing avdekket likevel en nedgang på 28 % i tenacitet og 34 % i elongasjon for gjenvunnet bomull, til tross for uendret kjemisk struktur. DSC/TGA bekreftet at termisk stabilitet var bevart.

Studien er laboratoriebasert; DES-prosessen er ikke industrielt validert, og de hydrofobe løsemidlene som benyttes er ikke navngitt i sammendraget, noe som gjør uavhengig vurdering av giftighet og skalerbarhet vanskelig.

Laboratoriestudie der strikket bomullsstoff i to mørke farger (svart og blå) ble behandlet med Fenton-oksidasonsprosess (14 mM Fe²⁺ og 280 mM H₂O₂ ved 40 °C) som forbehandling før mekanisk gjenvinning. Prøvestørrelse: 300 cm² per prøve. Fargestyrken ble målt med UV/VIS-spektrofotometri (K/S-verdi, mål på fargemetning); fiberstruktur ble undersøkt med FTIR-spektroskopi og mikroskopi; mekaniske egenskaper ble målt som tenacitet (strekkstyrke per vektenhet) og elongasjon (forlengelse ved brudd). Etter avfarging ble stoffet makulert for å vurdere resirkulerbarhet.

Avfargingseffektiviteten var 61,5 % for svart og 72,9 % for blå bomull. Mikroskopi bekreftet synlig bleking. Mekanisk testing viste redusert tenacitet og elongasjon etter behandling, noe som indikerer at oksidasjonen angriper selulosestrukturen i tillegg til fargemolekylene — bekreftet av FTIR og redusert termisk stabilitet. Makulering ga bedre fiberåpning, men kortere resterende fiberlengde etter forbehandling sammenlignet med ubehandlet stoff.

Studien er et «proof-of-concept» og oppgir ikke hvor stor andel av styrketapet som er akseptabelt for reell gjenbruk av fiberen; den sier heller ikke noe om kjemikaliekostnader eller skalering.

Laboratoriestudie der polycotton-vevnader ble behandlet med den nyutviklede HHeAA-prosessen (heated high-ethanol alkaline aqueous) — en alkalisk vannløsning med høyt etanolinnhold, uten katalysator. PET-hydrolysegraden ble målt ved vekttap og kjemisk analyse; bomullsegenskapene ble kontrollert etter behandling. Prosessen ble testet ved 70, 80 og 90 °C, og deretter oppskalert med redusert væske/fast-stoff-ratio (liquid-to-solid ratio, L/S). Sammenligningsgrunnlaget er konvensjonelle alkaliske hydrolyse-metoder som krever høyere temperaturer, lengre tid eller katalysator.

Ved 90 °C i 20 minutter ble nær fullstendig PET-hydrolyse oppnådd. Oppskaleringseksperimentet viste komplett PET-hydrolyse og reduserte L/S-forholdet dramatisk fra 40 til 7 liter per kilo materiale — en faktor 5,7 nedgang som direkte påvirker kjemikalieforbruk og prosessvolum. Bomullen beholdt det meste av sine mekaniske egenskaper etter behandling. Tilsvarende resultater ble oppnådd ved lavere temperaturer (70–80 °C) med lengre reaksjonstid.

Studien er utført i laboratoriet og bekrefter ikke industriell gjennomførbarhet ved full skala, kostnadsparitet med virgin-fiber eller kvaliteten på det gjenvunne PET i nedstrøms anvendelse.

Bomull og silketekstiler ble farget med ekstrakt av Curcuma longa (gurkemeje) med og uten metallbitstoffer (mordanter): kobbersulfat (CuSO₄·5H₂O) og jernssulfat (FeSO₄·7H₂O). Fargestyrke ble målt som K/S-verdi (Kubelka-Munk-koeffisient, høyere verdi = mer farge). Fargeekthet ble vurdert etter ISO-skalaen 1–5 for vask, syre- og alkaliperspirering, tørr gnissing og lys. Antibakteriell aktivitet mot meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA) ble bestemt som prosentvis bakteriostatisk reduksjon.

Vaskeekthet ble vurdert til 2–3 (moderat til god) for de fleste varianter, men silk med jernsulfat-mordant oppnådde karakter 4. Syre- og alkaliperspiringsekthet var god til utmerket (4–5) for alle varianter uten mordant. Tørr gnisseekthet var god til utmerket (4–5) på tvers av alle prøver. Lysektheten var derimot svak: karakter 1–2 for alle varianter — fargen falmer raskt i lys. Alle bomullsvarianter, og umordantert silke og silke med kobbermordant, oppnådde 100 % bakteriostatisk reduksjon mot MRSA.

Studien er utført i laboratorium under kontrollerte betingelser; reell bruk med kombinert svette, friksjon og lys vil sannsynligvis gi raskere fargeforringelse. Kobber- og jernmordanter er tungmetaller som kan utgjøre egne miljø- og hudrisikoer, noe studien ikke adresserer.

Studien undersøker reaktivfarging av bomullsstoff i tre ikke-vandige alkanløsemidler (heptan, oktan, nonan) ved hjelp av biodegraderbare sekundæralkoholetoksilat-tensider (SAE) som danner omvendte miceller. Farge­yield, jevnhet, vaskeekthet, gnisseekthet og lysekthet ble målt etter AATCC-standarder; overflateegenskaper ble kontrollert med scanning-elektronmikroskopi (SEM). Løsemiddelgjenvinning ble kvantifisert ved enkel destillasjon.

Fargeopptak i ikke-vandig medium var 4,7–123,5 % høyere enn i vannbasert farging for batch-prøver, og 73,1–91,8 % høyere for standardprøver. Begge systemer oppnådde god til utmerket vaskeekthet, gnisseekthet og lysekthet. Mer enn 97 % av alkanløsemidlene ble gjenvunnet ved destillasjon, noe som potensielt eliminerer en stor del av avløpsvannet fra fargeprosessen.

Metoden er demonstrert i laboratorieskala; industriell skalering, faktiske kostnader og HMS-profil for alkanløsemidler er ikke vurdert i studien. Funn kan ikke direkte oversettes til krav til eksisterende leverandører uten at prosessen er kommersialisert.

Eksperimentell studie der bomullstekstilet ble tørket i en modifisert varmepumpetørketrommel med ekstern luftfiltrering. Trommelhastighetene ble systematisk variert: standard 58 omdreininger per minutt (rpm), redusert 10 rpm, økt 70 rpm, og kombinerte fasestyrte mønstre. Fibertap ble målt gravimetrisk (massen av fibrer fanget i filteret). Tørketid og energiforbruk ble registrert for hvert regime. Regresjonsanalyse ble brukt for å identifisere hvilken variabel – hastighet, tid eller totalt antall trommelomdreininger – som best predikerer fibertap.

Kjøring ved 70 rpm (mot standard 58 rpm) reduserte fibermassen med 77 %, men økte tørketid og energiforbruk med henholdsvis 34 % og 35 %. Kjøring ved 10 rpm ga tilsvarende reduksjon i fibertap, men enda lengre tørketid. Fasestyrte strategier oppnådde inntil 50 % reduksjon i fibertap med mer moderate kostnader: 29 % lengre tørketid og 17 % høyere energibruk. Regresjonsanalysen viste at totalt antall trommelomdreininger (hastighet × tid) er den sterkeste prediktoren for både fibertap og energiforbruk.

Studien er gjort på bomullsstoffer i laboratorium med én trommelmodell; resultater kan variere mellom maskintyper og stoffkonstruksjoner. Fibertap under vask (som er en annen og ofte større kilde) er ikke inkludert i studien.

Laboratoriestudie med fullfaktoriell forsøksplan der reaktivfargede og karfargede bomullsstoffer ble behandlet med kombinerte reduktive og oksidative avfargingsprosesser. Statistisk analyse (ANOVA, signifikansnivå α = 0,05) ble brukt for å identifisere hvilke parametere (temperatur, reagens, tid) som påvirker strekkstyrke og avfargingseffektivitet. Den optimaliserte oppskriften ble validert på reelle forbrukerplagg. Avfargingseffektivitet ble målt som K/S-verdi; tekstilkvalitet ble evaluert gjennom strekkstyrke (tenasitet), pilling og luggete overflate.

Temperatur var den sterkeste enkeltfaktoren for fargejerning. Den optimaliserte prosessen fjernet 98–99,5 % av fargen og bevarte 95 % av stoffets opprinnelige tenasitet. For reelle forbrukerplagg ble avfargingseffektiviteten >90 %, noe som bekrefter at metoden er overførbar fra laboratorium til praktisk bruk.

Studien tester isolerte stoff­prøver – ikke ferdige plagg med sømmer, knapper og blandingsfibre. Avfargingsprosessen er kjemisk krevende, og kostnad og miljøpåvirkning av prosessen selv er ikke kvantifisert i studien.

Kjemisk resirkuleringsstudie med sekvensiell hydrolyse og glykolyse av polycotton-avfall (44 % bomull / 56 % polyester). Bomullsfraksjonen ble hydrolysert med 43 vekt-% saltsyre ved romtemperatur i 24 timer; polyesterfraksjonen ble deretter omdannet til bis(2-hydroxyetyl)tereftalat (BHET) via glykolyse. Prosessen ble skalert fra 1 mL laboratorienivå til 0,1 L, 1,0 L og til et 230 L pilotanlegg med reelt forbrukeravfall.

Bomullsfraksjonen ga 75 % molært glukoseutbytte fra den opprinnelige cellulosemengden. Polyesterfraksjonen ga BHET i 78 % isolert utbytte med >98 % renhet. Resultatene var konsistente på tvers av alle skaleringstrinn, inkludert pilotanlegget med blandet forbrukeravfall – altså virkelige plagg med fargestoffer, trykk og andre komponenter.

Studien sier ikke noe om hva som skjer med fargestoffene i glukosehydrolysatet – eventuelle fargereststoffer kan redusere verdien av sukkerfraksjonen. Prosessen bruker konsentrert saltsyre, som stiller krav til industriell håndtering og nøytralisering; det er ikke en prosess en vanlig innsamlingsordning kan utføre selv.

Laboratoriestudie der polylysin (PLL) ble tverrbundet med genipin (GNP) til et kationisk blåfargestoff (PLL-GNP) og påført oksidert bomullsstoff via Schiff-basereaksjon (kovalent binding mellom aldehydgrupper på bomullen og amingrupper i fargestoffet). Optimalisering av pH, masseforhold og reaksjonstid ble gjennomført systematisk. Fargeekthet mot vask og gnissing ble testet; lysekthet er oppgitt som et svakhetspunkt. UV-beskyttelse (UPF-verdi), antioksidantaktivitet og antibakteriell effekt mot E. coli og S. aureus ble målt, og funksjonene ble kontrollert etter gjentatte vask.

Ved 4 g/L fargekonsentrasjon ble 34 % av fargestoffet tatt opp (134 mg/g stoff), og K/S-verdien nådde 6,8 – uten bruk av uorganiske salter eller alkalier. Fargeektheten mot vask og gnissing var god. Antibakteriell effekt mot begge bakteriestammer oversteg 95 %, antioksidantaktivitet oversteg 75 %, og UPF-verdi nådde 30 – alle verdier opprettholdt etter gjentatte vask. Lysekthet er den dokumenterte svakheten.

Studien er rent kjemisk-laboratoriebasert og sier ingenting om hudkontakt, sensibilisering eller om PLL-GNP migrerer til svette under bruk. Lysektheten er erkjent utilstrekkelig, noe som begrenser bruken til plagg uten direkte soleksponering.

Laboratoriestudie der bomullsstoff ble modifisert med fytosynteti­serte sølvnanopartikler (AgNPs, gjennomsnittsstørrelse 81,96 nm, PDI 0,191 – der PDI, Polydispersity Index, angir spredningen i partikkelstørrelse) og N-(2-hydroxy)-propyl-3-trimetylammonium-kitosan (HTCC), bundet kovalent til stoffet via kjemikaliet DMDHEU (dimetyloldihydroksy­etylenurea) gjennom en pad-cure-prosess. Antibakteriell effekt ble testet mot E. coli og S. aureus. Vaskefasthet ble evaluert over 20 vaskesykluser. Antioksidantkapasitet ble målt med ABTS-fradikalbinding (ABTS er en standardtest for frie radikaler). Fargestofftilhørighet ble kvantifisert med K/S-verdi (mål for farge­dybde, der høyere verdi = dypere farge).

Cotton-DHA (DMDHEU + HTCC + AgNPs) ga 99,81 % hemming mot E. coli og 99,29 % mot S. aureus. Etter 20 vaskesykluser ble >90 % hemming opprettholdt. HTCC alene ga >94 % hemming; kombinasjonen med AgNPs løftet dette til >99 %. ABTS-fangstrate var 72,51 % for Cotton-DHA mot 4,20 % for ubehandlet bomull. K/S-verdien økte fra 0,30 til 2,58, noe som indikerer vesentlig bedre fargestoffopptaksevne ved naturalfarging.

Testen er gjennomført in vitro mot laboratoriestammer av to bakterier og sier ikke noe om effekten på hudens naturlige mikrobiom under reelle bruksforhold; DMDHEU som binde­middel medfører risiko for formaldehydavgivelse som må verifiseres med uavhengig produkttest.

Laboratoriestudie der polyester/bomull-stoff (PC-stoff) ble behandlet med en sol-gel-coating basert på silankobler KH-560, etylortosilikat (TEOS), kitosan og etanol. Prosessparametere ble optimert gjennom et ortogonalt forsøksdesign. Anti-pilling ble testet og gradert (skala 1–5 der 5 er best), antibakteriell effekt ble målt mot E. coli og S. aureus som prosentvis hemmingrate. Overflatestruktur ble analysert med skanning­elektronmikroskopi (SEM) og infrarødspektroskopi (FTIR). Luftgjennomtrengelighet og mekanisk styrke ble målt før og etter behandling.

Optimal formulering (TEOS:KH-560 volum­ratio 1:3, kitosankonsentrasjon 10 g/L, dypptid 60 minutter, vanninnhold 1:2) ga anti-pilling-grad 4–5 og antibakteriell rate på 99,99 %. Coating-en forbedret anti-pilling med 2–3 grader sammenlignet med ubehandlet stoff. Stoffstyrken økte signifikant, mens luftgjennomtrengeligheten forble praktisk talt uendret etter behandling. Ingen konkrete tall for vaskefasthet av de funksjonelle egenskapene er oppgitt i sammendraget.

Studien rapporterer ikke vaskefasthet for antibakteriell effekt eller anti-pilling-grad, noe som er den kritiske mangelen for et plagg i kommersiell bruk; antibakteriell effekt på 99,99 % målt in vitro (i laboratorium mot renkulturer av bakterier) sier ikke noe om effekten under reelle slitasjeforhold med hudkontakt og gjentatt vask.

LCA av fem strikket jersey-stoff med varierende andel av jomfru-, post-industriell resirkulert og post-forbruker resirkulert bomull. Studien evaluerte multiple miljøpåvirkningskategorier, inkludert vannknapphets­potensial (Water Scarcity Potential, WSP). Primære datainnganger er produksjonsprosesser for spinning, farging og ferdiggjøring. Systemgrenser og allokerings­metode er ikke detaljert i sammendraget.

Spinning, farging og ferdiggjøring sto for 96 % av total vannknapphets­påvirkning på tvers av alle fem stoff. Blant råmaterialene hadde økologisk bomull (organisk bomull) den høyeste WSP-andelen med 54 %, etterfulgt av post-forbruker resirkulert bomull (24 %) og post-industriell resirkulert bomull (22 %). Post-industriell resirkulert bomull hadde altså lavere WSP enn post-forbruker resirkulert og lavere enn jomfru­bomull. Studien påpeker at eksisterende LCA-metodikk mangler en standardisert metrisk for å kvantifisere gevinsten av å erstatte jomfrufiber med resirkulerte alternativer.

Studien oppgir ikke de eksakte LCA-tallene for alle påvirkningskategorier i sammendraget, og mangelen på en standardisert gevinst-metrikk for resirkulert innhold gjør det vanskelig å sette konkrete krav til resirkulert andel basert på denne studien alene.

Komparativ LCA av hampefiberproduksjon versus bomullsfiberproduksjon, med funksjonell enhet 1 hektar dyrket areal. Datagrunnlaget er hentet fra fagfellevurdert litteratur. Vurderte miljøkategorier er eutrofieringspotensial (kg N-ekvivalenter), globalt oppvarmingspotensial (kg CO₂-ekvivalenter) og forsurningspotensial (kg SO₂-ekvivalenter). Sensitivitetsanalyse ble gjennomført ved å variere energi-, elektrisitets- og gjødselforbruk med ± 20 %.

Bomull ga 69,6 kg N-ekv. for eutrofiering mot hampens 3,6 kg N-ekv. (faktor ~19). Globalt oppvarmingspotensial var 7 903 kg CO₂-ekv. for bomull mot 1 374 kg CO₂-ekv. for hamp (faktor ~5,8). Forsurningspotensial var 65 kg SO₂-ekv. (bomull) mot 15 kg SO₂-ekv. (hamp) (faktor ~4,3). Sensitivitetsanalysen viste at endringer i ± 20 % i nøkkelinnsatsfaktorer ga under 10 % endring i alle tre kategorier for begge fiber, noe som indikerer robuste resultater. Hamp tilbyr i tillegg karbonbinding og er allsidig anvendelig.

Den funksjonelle enheten er per hektar areal, ikke per kilo fiber eller per plagg – hamp og bomull gir ulik fibermengde per hektar, noe som påvirker sammenligningen; studien dekker heller ikke kjemisk behandling etter dyrking (røyting, bleking, farging), som kan utjevne noe av fordelen.

Laboratoriestudie der fargestoff ble ekstrahert fra skall av appelsin, sitron og grapefrukt og påført to stofftyper – 100 % bomull og 50/50 polyester/bomull-blanding – med konvensjonell vannbasert metode. Fargeekthet ble evaluert for vask, lys, gnissing (rubbing) og svette i henhold til ikke nærmere spesifiserte standardmetoder. Resultatene er oppgitt som karakterer på en fasthetsgradering, men eksakte tall er ikke gjengitt i sammendraget.

Appelsinfarge ga den beste helhetsprestasjonen på begge stoff, med polyester/bomull som marginalt bedre enn ren bomull i vaskefasthet. Sitronfargen viste bedre vaskefasthet enn de øvrige, men hadde også høyere smittepotensial (staining). Grapefruktfargen skilte seg ut med god vann- og svettfasthet. Ingen av fargene er rapportert å ha oppnådd karakteren «dårlig» på noen prøve, noe som antyder at sitrusfargene er brukbare som naturfarger.

Sammendraget oppgir ikke konkrete karaktertall, noe som gjør det vanskelig å vurdere om fargene faktisk møter kommersielle minimumskrav til fargeekthet; i tillegg er lysfasthetsresultatene ikke fremhevet, og naturfarger er generelt svake på dette punktet.

Laboratoriestudie der et Coolmax/bomull-vev med dobbeltsidig struktur (Janus-konfigurasjon) ble fremstilt og deretter dip-coated med en kitosan/fytinsyre/TiO₂-blanding (0,5 vektprosent TiO₂). Fukttransport ble målt som tid fra vann treffer den hydrofobe innersiden til det er absorbert av den hydrofile yttersiden. Flammehemming ble testet med vertikal brenntest, LOI (Limiting Oxygen Index – den laveste oksygenkonsentrasjonen i luft som holder forbrenning i gang) og konusokalorimeter for varmefrigjøring. Slitestyrke og luftgjennomtrengelighet ble også evaluert.

Fukttransporten gjennom Janus-strukturen tok 4,6 ± 0,45 sekunder. LOI steg fra 19,03 ± 1,25 for ubehandlet stoff til 35,3 ± 1,93 for CS-PA@TiO₂-prøven; verdier over 26 regnes som flammehemmende. Karbonresten (char residue) ved brenning økte til 7,61 %. Topp-varmefrigjøringshastigheten (peak heat release rate) falt med 65 % og total varmefrigjøring med 47 % sammenlignet med ubehandlet Janus-stoff. Stoffet viste selvslokking i vertikal brenntest og opprettholdt mekanisk styrke og slitestyrke etter behandlingen.

Studien er gjennomført i laboratorium uten testing på menneskelig hud eller under reelle bruksforhold; det er ikke rapportert data for vaskefasthet til flammehemmingen, noe som er avgjørende for et plagg som brukes gjentatte ganger.

Eksperimentell studie der post-consumer bomullsdenim ble mekanisk resirkulert og blandet med kjemisk resirkulert polyester i tre ulike blandingsforhold. Totalt 12 garnprøver ble produsert med to ulike spinningsmetoder (ringspin og rotorspin) og ulike tvinningsnivåer, deretter strikket til single jersey-stoffer. Kvalitetsparametre som garnstyrke (tenacity), bruddforlengelse, pillemotstand og fibertap under produksjon ble målt; pillemotstand ble bestemt i henhold til standard prøvemetode (gradering 1–5).

Mekanisk resirkulering ga kun 45–50 % utnyttbart fiber fra råvaren — resten gikk tapt som produksjonsavfall. Økt andel resirkulert fiber utover 10 % ga statistisk signifikant reduksjon i garnstyrke og bruddforlengelse. De ferdige strikkede stoffene fra resirkulert bomull fikk pillekarakter grad 1 (svært dårlig) mot grad 4 for jomfruelig bomullsblanding — en markant forskjell på en 1–5-skala der 5 er best. Statistisk analyse bekreftet at andelen resirkulerte fibre er den kritiske variabelen for både tenacity og bruddkraft.

Studien tester én spesifikk råvarekilde (denim) og én produksjonsroute (mekanisk resirkulering); kjemisk resirkulering av bomull kan gi lengre og mer homogene fibre og er ikke dekket her. Resultatene gjelder strikket single jersey og er ikke uten videre overførbare til vevde stoffer.