Polyester

Eksperimentell tekstilstudie der tolags interlock-strikk ble produsert med polyestergarn kombinert med bomulls- eller viskosegarn, og der antall filamenter i polyestergarnet ble variert systematisk. Prøvene ble målt med moisture management-test (fukthåndteringskapasitet), tørkehastighet, vanndamp­permeabilitet og varmeledning. Designet gjør det mulig å skille effekten av fiberplassering (hvilken fiber som ligger mot huden) fra effekten av garnets filamentstruktur.

Stoffene med polyester på innsiden (mot hud) og bomull på utsiden fikk svært god samlet fukthåndteringskapasitet, og tørket raskere enn tolagsprøver av 100 % polyester — altså ga blandingen bedre resultat enn den «rene» sportsfiberen. Økt filamenttall i polyestergarnet ga dårligere fukthåndtering og lavere tørkehastighet. Viskose som følgefiber ble vurdert som uegnet, fordi fiberen holder på fukten framfor å slippe den videre.

Sammendraget oppgir ingen tallverdier for OMMC, tørketid eller vanndamp­permeabilitet, og alt er målt på stoffprøver i laboratorium — ikke på bærere i bevegelse, der svettemengde, passform og plaggdesign påvirker opplevd komfort minst like mye.

Parameterstudie der det biologisk nedbrytbare løsemiddelet Cyrene™ ble brukt til å ekstrahere to antrakinon-dispersjonsfarger (CI Disperse Red 60 og CI Disperse Blue 56) fra polyesterstoff. Taguchi-metoden ble brukt til å optimalisere forholdet mellom løsemiddel og vann, behandlingstid og stoffmengde i badet. Stoffene var farget både ved lav og høy temperatur, slik at effekten av hvor dypt fargen sitter i fiberen kunne sammenlignes.

Optimale betingelser var 75:25 Cyrene:vann, 30 minutter og 10 % stoffmengde. Fargefjerningen var 70–96 % for lavtemperaturfarget stoff og 70–75 % for høytemperaturfarget stoff — altså sitter høytemperaturfarging klart hardere. Bakgrunnstallet forfatterne oppgir er at polyester utgjør omtrent 54 % av verdens fiberproduksjon, mens under 1 % av klær gjenvinnes til nye tekstiler, i stor grad nettopp fordi fargestoffene ødelegger kvaliteten på gjenvunnet fiber.

Bare to antrakinonfarger på laboratorieskala ble testet, forfatterne understreker selv at resultatene ikke uten videre kan generaliseres til andre fargeklasser, og studien måler ikke fiberkvaliteten etter avfarging.

Prosesskjemisk studie av polyestergarn farget i tre medier: vann, flytende parafin og dekametylsykloopentasiloksan (D5, et silikonløsemiddel brukt i «vannfri» farging). Forskerne karakteriserte hvilke oligomerer som vandrer fra fiberens indre til overflaten under farging, målte mengden i hvert system, og testet fem gjenvinnbare organiske løsemidler (perkloretylen, DMSO, 1,4-dioksan, n-butylacetat, DMF) som renseemedier. Løseligheten av den sykliske trimeren ble bestemt og forklart med elektrostatisk binding og molekylær polaritetsindeks.

Mer enn 95 % av oligomerene på fiberoverflaten var sykliske trimerer av polyetylentereftalat. Fjerningsgraden med de testede løsemidlene lå på 60–95 %, avhengig av hvor godt løsemiddelets polaritet matchet trimerens. Tradisjonell vannbasert reduktiv etterrens fjerner disse effektivt, men produserer avløpsvann — og kan ikke brukes i et vannfritt fargesystem, som dermed står uten en etablert renseløsning.

Studien måler kjemi på garn i laboratorium og sier ingenting om hudeksponering, allergi eller hvor mye oligomer som faktisk overføres til huden ved bruk.

Dette er en ren syntese- og fargelaboratoriestudie. Forskerne fremstilte tre nye dispersjonsfarger (nummerert 14–16) med azo-struktur koblet til en pyrazolo[1,5-a]pyrimidin-kjerne, og bekreftet strukturen med elementanalyse, FTIR (infrarød spektroskopi) samt 1H- og 13C-NMR. Fargene ble påført polyester (polyetylentereftalat) med høytemperatur-trykkfarging i vann, med 4 % fargedybde og variasjon i pH og tid. Det er ingen plagg, ingen brukere og ingen slitasjetesting – kun farget prøvestoff.

Alle tre fargene ga høy fargestyrke på polyester, og forfatterne beskriver resultatet som lyst og jevnt (levelness). Fargene hadde sterk affinitet til polyester også under svakt alkaliske forhold, og fargeutbyttet endret seg bare lite ved endring i pH. Nyansene varierte fra beige til rødbrun og gulbrun avhengig av koblingsleddet i molekylet. Sammendraget oppgir ingen tall for vaske-, gnissings-, lys- eller svetteekthet, og ingen migrasjonsmålinger.

Dette er nye, ikke-kommersielle forsøksfarger uten hudtesting eller allergivurdering, og studien måler kun fargeopptak – ikke hva som frigjøres til hud eller vaskevann.

Materialstudie der polyesterstoff (PET) ble impregnert og herdet med fosfatester og 1,1,1-tris(hydroksymetyl)etan (TME), i kombinasjon med dimetylmetylfosfonat (DMMP). Flammehemmingen ble målt som LOI (Limiting Oxygen Index — laveste oksygenkonsentrasjon i luften som opprettholder forbrenning; høyere er bedre) og med vertikal brenntest (VBT) der skadelengden måles. Vaskeholdbarheten ble testet gjennom 50 vaskesykluser, med strekkfasthet og mykhet målt før og etter behandling.

LOI steg fra 20,9 % på ubehandlet PET til 37,5 % etter behandling, og skadelengden i vertikal brenntest var bare 7,2 cm, med tydelig motvirket smeltedrypp. Etter 50 vask besto stoffet fortsatt VBT og holdt LOI på 35,2 %, altså et fall på bare 2,3 prosentpoeng. Strekkfasthet og mykhet var praktisk talt uendret sammenlignet med ubehandlet stoff — behandlingen kostet ikke mekanisk kvalitet.

Studien måler brannteknisk ytelse og mekanisk styrke, ikke migrasjon til hud, avdamping til inneluft eller toksikologi for de aktuelle fosforforbindelsene, og «passert 50 vask» i laboratorium er ikke det samme som industrivask eller slitasje ved bruk.

Polyesterstoff ble påført kitosan (et biopolymer fra kitin) på to måter: som submikronpartikler via termosol, og som homogenisert gel via pad-dry-cure. Behandlingen ble gjort både på ubehandlet polyester og på polyester aktivert med alkalisk hydrolyse, og bevisst uten bindemiddel for å redusere kjemikalieutslipp. Effekten ble vurdert med elektrokinetisk analyse (zetapotensial), mekaniske og spektrale målinger, standardiserte fuktstyringsmålinger og antimikrobiell testing, før og etter 10 vaskesykluser i løsning med nonionisk tensid.

Kombinasjonen alkalihydrolysert polyester pluss homogenisert kitosangel påført med pad-dry-cure ga best resultat: utmerket antimikrobiell effekt og god fuktstyring som besto 10 vask, samtidig som stoffets mekaniske egenskaper ble bevart. Zetapotensialmålingene bekreftet at overflateladningen endret seg som forventet ved vellykket binding, altså at kitosanet faktisk satt på fiberen. Ubehandlet polyester og termosol-påføring av partikler ga svakere og mindre vaskebestandig resultat.

Ti vask er lite mot et plaggs faktiske levetid, og studien måler antimikrobiell effekt på stoffprøver — ikke hva behandlingen gjør med hudens eget mikrobiom eller om kitosanrester kan gi hudreaksjoner hos skalldyrallergikere.

Kjemisk syntesestudie der nye azofarger med en hydrazid-hydrazon-gruppe koblet til en benzotiazolkjerne ble framstilt og prøvd ut som dispersjonsfarger på polyesterstoff. Fargebadets parametere — nyansedybde, temperatur, pH og tid — ble systematisk variert for å finne optimale betingelser. Resultatet ble målt som fargestyrke K/S (Kubelka-Munk-forholdet mellom absorpsjon og spredning, altså hvor mye farge stoffet faktisk har tatt opp) og som CIEL*a*b*-fargekoordinater, med etterfølgende ekthetstesting mot lys, vask og gnissing (crocking).

Farge 4 nådde K/S = 26 ved 30 minutter, pH 8, 110 °C og 3 % nyansedybde, mens fargene 10 og 11 krevde pH 2 og 130 °C under ellers like betingelser. Nyansene varierte fra beige til mørk brun avhengig av koblingskomponent, og substituentenes effekt på fargestyrke ble kartlagt. Fargene ble rapportert å ha «utmerket» ekthet mot lys, vask og gnissing, men uten at graderte ekthetstall etter ISO- eller AATCC-skala er oppgitt i sammendraget.

Dette er ren fargekjemi uten toksikologisk testing, hudkontakt eller migrasjonsmåling i kunstig svette, og de høye temperaturene (110–130 °C) sier bare noe om prosessen — ikke om hva som vandrer ut av plagget under bruk.

Systematisk oversiktsartikkel basert på 41 fagfellevurderte studier av mikroplastforurensning i sjøpølser (klasse Holothuroidea), en gruppe bunnlevende dyr som spiser sediment og derfor akkumulerer partikler fra havbunnen. Gjennomgangen sammenstiller partikkelmengder, geografisk fordeling, partikkelform, farge, størrelse og polymertype på tvers av studiene. Sjøpølser er samtidig en viktig sjømatvare i flere regioner, slik at eksponeringsveien til menneske vurderes.

Fibre var den vanligste partikkelformen med 33 %, foran fragmenter (27 %) og film (14 %) — altså er tekstilfibre den dominerende enkeltformen. De hyppigste polymerene var polyetylen (25 %), polypropylen (17 %) og polyester (14 %), og de vanligste størrelsene lå mellom 100 og 500 µm. Blå (22 %) og svart (23 %) var de dominerende fargene, noe som er typiske tekstilfarger. Rapporterte mengder varierte sterkt med geografi, lokal forurensningsgrad og artens spiseatferd.

Oversikten kobler ikke funnene til klesvask spesifikt — fibre i havet kommer også fra fiskeredskaper, tau og industri — og forfatterne understreker selv at metodene i de 41 studiene ikke er standardiserte, slik at tallene ikke uten videre er sammenlignbare.

Syntetisk kjemistudie der tre nye azo-dispersjonsfarger med hydrazid–hydrazon-gruppe ble fremstilt, strukturbekreftet med spektroskopi og grunnstoffanalyse, og deretter brukt til å farge polyesterstoff. Fargeprosessen ble optimalisert på temperatur, tid, pH og fargedybde ved 3 % fargekonsentrasjon (på stoffvekt). Parallelt ble stoffene testet for antibakteriell og antisopp-effekt mot flere patogener med MIC/MBC (minste hemmende og minste bakteriedrepende konsentrasjon) samt biofilmforsøk, og modellert med DFT-beregninger og docking. Dette er laboratoriekjemi på nysyntetiserte molekyler, ikke en test av kommersielle plagg.

Polyesterprøvene fikk farger fra beige via rødbrunt til mørkebrunt avhengig av koblingskomponent. Benzofenon-forbindelsen viste sterkest soppeffekt mot Aspergillus fumigatus og Candida albicans, mens de to hydrazon-derivatene virket best mot grampositive bakterier og svakere mot gramnegative; hydrazon 12 hadde lavest MIC/MBC mot Bacillus subtilis. Forbindelse 4 og 8 hemmet biofilmdannelse hos Staphylococcus aureus betydelig. Sammendraget oppgir ikke vask- eller svetteekthet for de fargede prøvene.

Studien måler ikke migrasjon av farge til hud, ikke sensibiliseringspotensial og ikke fargeekthet etter vask — antibakteriell aktivitet i petriskål sier ingenting om hva som skjer på hudens mikrobiom.

Metodologisk studie der polyesterstoff ble farget med fluorescerende dispersjonsfargestoff før vasketest, slik at mikrofiberfragmenter (microfibre, MF) etter vask kunne identifiseres og telles i mikroskop med semiautomatisert bildeanalyse. Formålet var å overvinne kontamineringsproblemer og tellefeil som plager eksisterende manuell metodikk i tekstiltestlaboratorier.

Fluorescensmerking økte deteksjonsfølsomheten for små og uregelmessige fiberfragmenter med opptil 280 % sammenlignet med konvensjonell manuell telling. Semiautomatisert telling reduserte variabiliteten som skyldes menneskelig tellebias. Metoden gjør det mulig å raskt og pålitelig kvantifisere effekten av designparametere (garntype, stoff­konstruksjon, appretur) på mikrofiberavgivelse.

Studien validerer en målemetode – den sammenligner ikke mikrofiberutslipp mellom ulike tekstiler eller behandlinger, og gir ingen absolutte utslippstall som direkte kan brukes som innkjøpskrav. Fluorescensfargen er en dispersjonsfargestoff-type, og dens eventuelle innvirkning på fiberfrigjøringen selv er ikke diskutert.

Laboratoriesimulering av vask der polyesterstoff belegget med polydimetylsiloksan (PDMS) ble vasket sammen med ubelegde polyesterstoff av ulik farge, slik at fiberfragmentenes (microplastic fibres, MPF) opprinnelse kunne identifiseres mikroskopisk. To orienteringer ble testet: belegget stoff festet i bunn av glassbeholder, ubelegd stoff rundt magnetrører – og omvendt. MPF ble talt manuelt etter simulert vask.

Når belegget stoff lå i bunn og ble vasket med ubelegd stoff, ble total MPF-frigjøring redusert med 37 %; det belegde stoffet selv slapp ut 42 % færre fragmenter, og det ubelegde nabostoffet 28 % færre. Med omvendt orientering var totalreduksjonen 27 %. PDMS-belegget reduserte altså MPF-utslipp ikke bare fra seg selv, men smittet positivt over på nabostoffet i samme vask.

Studien er laboratoriesimulering med kontrollert bevegelse (magnetrører), ikke en husholdningsvaskemaskin – friksjonsmønstre og vannvolum vil avvike. Antall vaskesykluser er ikke rapportert som variabel, og PDMS-beleggets holdbarhet over tid er ikke undersøkt.

Laboratoriestudie der overflaten av kationiserbar polyester (CDP — cationic dyeable polyester) ble forbehandlet med PVA (polyvinylalkohol) i kombinasjon med NaOH og ammoniumsulfat ((NH₄)₂SO₄) for å gjøre fiberen mottakelig for reaktivfargestoffer i stedet for de konvensjonelle dispersjonsfargene. Fargestyrke (K/S), fiksering (%), utmatting (%) og lysekthet (skala 1–8 per ISO 105-B02) ble målt. Kjemisk overflatemodifikasjon ble bekreftet med FTIR-spektroskopi. Sprengstyrke og fuktegenskaper ble også evaluert.

Best resultat ble oppnådd med 3 % PVA + NaOH + (NH₄)₂SO₄: fiolett-varianten viste høyest utmatting (27 %) og fiksering (20 %), mens blå-varianten oppnådde høyest K/S-verdi på 0,54. Alle prøver viste lysekthet 4–4,5. Til sammenligning gir konvensjonell reaktivfarging på bomull typisk fiksering på 70–80 %; de 20–27 % som oppnås her er betydelig lavere og indikerer at mye ufiksert fargestoff må vaskes bort.

Studien er laboratoriebasert med få prøver per fargevariant, og industriell skalering av PVA-forbehandling er ikke testet; dessuten er det ikke undersøkt om PVA-restene i det ferdige stoffet har noen hudmessig eller allergisk relevans.

Komparativ laboratoriestudie der filament- og mikropolyesterstoff ble farget i to dybder (4 % og 7 % fargekurve) med rødt dispersjonsfargestoff, og deretter behandlet med konvensjonell reduktionsklarering (natriumhydrosulfitt) og tre grønne alternativer: Mega Clear, Prime Cleaner og Sera Fast. Ytelse ble evaluert som fargestyrke (K/S), vaskefasthet og gnidningsfasthet (ISO-standarder ikke oppgitt eksplisitt). Miljøbelastning ble målt som BOD (biokjemisk oksygenforbruk), COD (kjemisk oksygenforbruk) og TDS (totalt løst stoff) i avløpsvannet.

Hydrosulfitt ga størst reduksjon i fargestyrke (altså fjernet mest overflødig fargestoff), mens Mega Clear ga minst tap. Fasthetskarakterer var generelt sammenlignbare (4 til 4–5 på gråskala), med noe lavere våtgnidning. Hydrosulfitt ga størst tensiltapstyrke-reduksjon; grønne agenter ga minimalt tap. For avløpsvann ga de grønne alternativene lavere BOD, COD og TDS — unntatt Sera Fast. K/S-verdier var konsekvent lavere for filamentpolyester enn for mikropolyester ved begge fargedybder.

Studien tester kun én fargestofftype (rødt) i to dybder; resultatene er ikke nødvendigvis generaliserbare til andre farger, særlig mørke nyanser der reduktionsklarering er mer kritisk. Langtidsfasthet over gjentatte hjemmevask er ikke undersøkt.

Eksperimentell studie der hybridgarn ble produsert med to spinneteknikker — core-spun (polyesterkjerne, viskoselomme) og siro-spun — og sammenlignet med konvensjonelle ringgarn av 100 % polyester og 100 % viskose. Av garnene ble det strikket 1×1 ribbstoffer som ble testet for bristestyrke, elongasjon, fuktighetsbehandling (moisture management), luftgjennomtrengelighet, vanndampgjennomtrengelighet og tørketid.

Hybridgarn forbedret stoffstyrken og kortere tørketid sammenlignet med 100 % viskose. Core-spun-garn med viskoselomme utenpå og polyesterkjerne inni ga best kombinasjon av styrke og tørkeegenskaper. Fukttransport og komfortegenskaper ble forbedret sammenlignet med rent polyester ved at viskoseoverflaten bidrar til bedre håndlag og absorpsjon. Eksakte tall (N/cm², minutter) er ikke oppgitt i sammendraget.

Studien oppgir ikke konkrete tallverdier i sammendraget, noe som svekker muligheten til å sette kvantitative minstekrav. Viskose er i seg selv produsert med karbondisulfid (CS₂); hybridkonstruksjonen løser ikke råvarespørsmålet, bare ytelsesprofilen.

Laboratoriestudie der det naturlige fargestoffet alizarin (antrakinon-aglykone fra krapplante, Rubia tinctorum) ble applisert på PET (polyetylentereftalat), resirkulert PET (rPET), polyamid og cellulosacetat i et superkritisk CO₂-medium (scCO₂ — CO₂ under trykk og temperatur over kritisk punkt, der det oppfører seg som løsemiddel) uten vann, mordant eller hjelpekjemikalier. Fargingsbetingelser: 120 °C, 34 MPa, 60 minutter. Fargestoffopptak (%), K/S-verdi (fargemetning), og fargeekthet ble sammenlignet med syntetisk dispersjonsfargestoff C.I. Disperse Yellow 54. To relaterte glykosider (ruberythric acid og lucidin primeveroside) ble inkludert som sammenligning.

Kun aglykone-formen (alizarin) viste høyt opptak: ≥65 % på PET, med et maksimalt opptak på 95,7 % ± 4,3 % på rPET. De to glykosidene viste lavt opptak (27,1 % ± 2,7 %) på grunn av hydrofili. Fargeekthet og K/S-verdier for alizarin i scCO₂ var sammenlignbare med eller høyere enn det syntetiske dispersjonsfargestoffet i vann. Prosessen er vann- og avløpsfri.

Studien måler ikke migrasjon av alizarin til kunstig svette (ISO 105-E04) eller hudkontaktsikkerhet — fargeekthet i tekstiltesting er ikke det samme som at fargestoffet ikke beveger seg mot hud under bruk.

Laboratoriestudie der hydrofobe dype eutektiske løsemidler (deep eutectic solvents, DES — en kategori designede løsemidler laget av to eller flere komponenter som danner eutektisk blanding med lavt smeltepunkt) ble brukt til selektiv oppløsning av PET fra bomull/polyester-blandingsstoffer. PET-utbytte og bomullsutbytte ble kvantifisert gravimetrisk. Fiberstruktur ble undersøkt med SEM (sveipelektronmikroskopi), termisk stabilitet med DSC (differensiell skannende kalorimetri) og TGA (termogravimetrisk analyse), kjemisk integritet med ATR-FTIR-spektroskopi, og mekaniske egenskaper (tenacitet, elongasjon) ble målt på gjenvunnet bomull.

PET ble fullstendig oppløst på 5 minutter — vesentlig raskere enn eksisterende metoder. Utbytte: 97 % for PET-gjenvinning og 100 % for bomull. SEM viste ingen morfologiske endringer i bomullsfibrene. Mekanisk testing avdekket likevel en nedgang på 28 % i tenacitet og 34 % i elongasjon for gjenvunnet bomull, til tross for uendret kjemisk struktur. DSC/TGA bekreftet at termisk stabilitet var bevart.

Studien er laboratoriebasert; DES-prosessen er ikke industrielt validert, og de hydrofobe løsemidlene som benyttes er ikke navngitt i sammendraget, noe som gjør uavhengig vurdering av giftighet og skalerbarhet vanskelig.

Laboratoriestudie der polycotton-vevnader ble behandlet med den nyutviklede HHeAA-prosessen (heated high-ethanol alkaline aqueous) — en alkalisk vannløsning med høyt etanolinnhold, uten katalysator. PET-hydrolysegraden ble målt ved vekttap og kjemisk analyse; bomullsegenskapene ble kontrollert etter behandling. Prosessen ble testet ved 70, 80 og 90 °C, og deretter oppskalert med redusert væske/fast-stoff-ratio (liquid-to-solid ratio, L/S). Sammenligningsgrunnlaget er konvensjonelle alkaliske hydrolyse-metoder som krever høyere temperaturer, lengre tid eller katalysator.

Ved 90 °C i 20 minutter ble nær fullstendig PET-hydrolyse oppnådd. Oppskaleringseksperimentet viste komplett PET-hydrolyse og reduserte L/S-forholdet dramatisk fra 40 til 7 liter per kilo materiale — en faktor 5,7 nedgang som direkte påvirker kjemikalieforbruk og prosessvolum. Bomullen beholdt det meste av sine mekaniske egenskaper etter behandling. Tilsvarende resultater ble oppnådd ved lavere temperaturer (70–80 °C) med lengre reaksjonstid.

Studien er utført i laboratoriet og bekrefter ikke industriell gjennomførbarhet ved full skala, kostnadsparitet med virgin-fiber eller kvaliteten på det gjenvunne PET i nedstrøms anvendelse.

100 % polyester multifilament fleece-strikket stoff ble utsatt for standardvask, tørking og mekanisk abrasjon (simulert slitasje). Endringer i totalvekt, tykkelse, dimensjoner og relativ overflate ble målt for å kvantifisere mikrofiberutslipp. En ny metodikk for å beregne dekningsareal (cover ratio) av løse mikrofiberfragmenter fanget på stoffoverflaten ble utviklet og validert parallelt med standardmetodene.

Mengden frigjorte mikrofiberfragmenter økte kontinuerlig frem til den tredje til femte vaskesyklusen, deretter stabiliserte utslippet seg på et nesten konstant nivå. En stor andel av de frigjorte fragmentene stammer fra produksjonsprosessen — rester fra selve tilvirkningen — snarere enn fra fibernedbryting under bruk. Studien dokumenterer at fabrikk-forvask effektivt kan fange den største andelen av produksjonsrester ved første vask.

Studien er begrenset til ett spesifikt fleece-stoff og én polyestertype; utslippsmengder vil variere med garnkonstruksjon, strikkestruktur og vaskeparametere. Studien sier ikke noe om hvilken andel av fragmentene som faktisk penetrerer biologiske barrierer eller hvilken helserisiko de utgjør.

Fire 100 % polyestermikrofiberstoff til sportsdrakter (mini mesh, polar eyelet, eyelet og interlock) ble testet for stivhet og mykhet i kontrollerte laboratoriebetingelser. Bøyelengde (cm) og bøyestivhet (flexural rigidity, målt i mg·cm) ble målt i begge retninger (maskekolonne og maskerekke). Statistisk analyse ble gjennomført med énveis ANOVA og Tukeys post-hoc-test (signifikansnivå p < 0,05) for å skille mellom stoftype.

Eyelet-stoffet hadde høyest mykhet i taktil følelse, men også høyest bøyelengde: 0,89 cm (maskekolonne) og 0,88 cm (maskerekke), med bøyestivhet 19,29 mg·cm i maskerekkeretning. Mini mesh hadde lavest bøyestivhet (7,00 mg·cm), altså mest pliant/smidig stoff. Polar eyelet viste lavest bøyelengde (0,65 cm i begge retninger), altså minst motstand mot bøying. Alle forskjeller mellom stofftypene var statistisk signifikante (p < 0,05).

Studien måler kun mekanisk stivhet, ikke svette­transport, luftgjennomtrengelighet eller termisk komfort — som alle er minst like viktige for faktisk komfortopplevelse. Kun fire spesifikke stoffer ble testet, og resultatene er ikke direkte generaliserbare til andre polyesterkonstruksjoner.

Analytisk-kjemisk metodestudie der to ulike polyestertyper (PES) ble utsatt for akselerert hydrolytisk alkalisk nedbrytning i laboratorium, simulert som sjøvann. Kjemikalier som lekket ut i løsningen ble ekstrahert med fast-fase-ekstraksjon (SPE) og kvantifisert med HPLC-HRMS/MS (væskekromatografi koblet til høyoppløselig massespektrometri). I tillegg ble ikke-målrettet screening («non-target analysis») brukt for å identifisere ukjente forbindelser.

13 forbindelser ble kvantifisert; 10 ble detektert i begge polyestertyper, mens tre (benzothiazol, 4-nitrofenol og 2,6-dikloro-4-nitroanilin) var typespesifikke. Deteksjonsgrenser var 0,7–3,3 ng/mL (nanogram per milliliter); inter-dag presisjon var 0,08–8,85 %, og gjenfinnelse var 65–120 %. Den ikke-målrettede screeningen identifiserte totalt 79 forbindelser (55 i positiv ionemodus, 24 i negativ). Tre av de polyestertypespesifikke forbindelsene er kjemikalier med kjent toksikologisk bekymring.

Nedbrytningsmediet er simulert sjøvann i laboratorium og er mer aggressivt enn normale bruksforhold; frigjøring under faktisk bruk og vask er ikke målt. Studien er primært en metodeutvikling og kvantifiserer ikke biologisk opptak eller toksisitet hos mennesker.

Kjemisk resirkuleringsstudie med sekvensiell hydrolyse og glykolyse av polycotton-avfall (44 % bomull / 56 % polyester). Bomullsfraksjonen ble hydrolysert med 43 vekt-% saltsyre ved romtemperatur i 24 timer; polyesterfraksjonen ble deretter omdannet til bis(2-hydroxyetyl)tereftalat (BHET) via glykolyse. Prosessen ble skalert fra 1 mL laboratorienivå til 0,1 L, 1,0 L og til et 230 L pilotanlegg med reelt forbrukeravfall.

Bomullsfraksjonen ga 75 % molært glukoseutbytte fra den opprinnelige cellulosemengden. Polyesterfraksjonen ga BHET i 78 % isolert utbytte med >98 % renhet. Resultatene var konsistente på tvers av alle skaleringstrinn, inkludert pilotanlegget med blandet forbrukeravfall – altså virkelige plagg med fargestoffer, trykk og andre komponenter.

Studien sier ikke noe om hva som skjer med fargestoffene i glukosehydrolysatet – eventuelle fargereststoffer kan redusere verdien av sukkerfraksjonen. Prosessen bruker konsentrert saltsyre, som stiller krav til industriell håndtering og nøytralisering; det er ikke en prosess en vanlig innsamlingsordning kan utføre selv.